Denne kronikken ble først publisert i Nordlys.

Domstolkommisjonen har denne uka lagt frem sin delutredning I, med anbefaling om hvilken domstolstruktur vi bør ha i fremtiden. Kommisjonen har 16 medlemmer, og er bredt sammensatt av dommere, jurister, samfunnsøkonomer, statsvitere og politikere. 

Kort sagt er kommisjonens anbefaling at dagens 60 tingretter bør slås sammen til 22, men samtidig slik at man beholder rettssteder (med både ansatte og rettssaler) på ytterligere åtte steder. I Nord-Norge – for fylkene Nordland og Troms og Finnmark – anbefaler kommisjonen at dagens 14 tingretter blir til seks, med ytterligere to rettssteder. For lagmannsrettene – som vi i dag har seks av i Norges land – foreslås ingen reduksjon. Utredningen omhandler også anbefaling om strukturen for jordskifterettene.

Reaksjonene fra politisk hold har ikke latt vente på seg, og uttrykk som bestillingsverk og sentraliseringskåthet er brukt om kommisjonens arbeid, fra de mest ivrige også før de har fått lest utredningen. Uttalelser om at sammenslåing utgjør en «alvorlig svekkelse av rettssikkerheten» og «rasering av domstolene» er likevel de det er mest grunn til å reagere på. Fra et domstolfaglig synspunkt må det stilles spørsmål ved seriøsiteten av, og grunnlaget for, disse uttalelsene.

«Rettssikkerhet» innebærer at borgerne skal være beskyttet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes side, og at denne retten skal håndheves av domstoler som i sin maktutøvelse er uavhengige av Stortinget og regjeringen. Jeg antar at de fleste vil være enige om at en slik tredeling av makten er en forutsetning for vårt stabile demokrati, og en anordning som borgerne opplever som en selvfølge når man plutselig trenger den. Dette synliggjøres med tydelighet i de prosesser som nå foregår i flere søreuropeiske land, hvor den utøvende makt – gjennom flertall i folkeforsamlingene – gjennomfører reformer med formål å svekke rettsstaten og den enkeltes rettsikkerhet. 

Faglig sterke og moderne domstoler, som evner å behandle alle type saker med høy kompetanse og kvalitet, er den viktigste garantien for rettssikkerhet, og en absolutt forutsetning for at domstolene kan fylle rollen som den tredje statsmakt. Kommisjonens anbefalinger beror kort sagt på et behov for å organisere domstolene i større enheter enn i dag, for å møte et stadig mer rettslig regulert, spesialisert og digitalisert samfunn, i en hverdag hvor befolkningen stiller høye krav til kvalitet på de avgjørelsene domstolene skal treffe. Innenfor større kollegier kan domstolene utvikle nødvendig spesialkompetanse på viktige saksområder, være mindre sårbar ved inhabilitet, sykdom og ustabilitet i arbeidsstokken, og ha økonomiske muskler til å utvikle moderne rettssaler hvor det kan tas i bruk digitale løsninger.  

Kommisjonens anbefalinger innebærer derfor at hele 95% av befolkningen vil ha en reisevei på under to timer til nærmeste tingrett. Dette er likevel ikke nærme nok for kritiske røster.

Domstolene har, som de fleste offentlige organer, over flere år måttet tåle stadige kutt i sine budsjetter. Samtidig stiller Stortinget og regjeringen krav til modernisering og effektivisering av virksomheten. Det er ingen grunn til å tro at denne utviklingen vil bli reversert, uavhengig av det politiske landskapet. Alle vet at økt bemanning i alle eksisterende tingretter og innkjøp av tidsriktig utstyr i ca. 400 rettssaler, ikke er et alternativ. Å betale for rettsaler som stort sett ikke er i bruk og opprettholde domstoler som behandler stadig færre saker og har et stadig lavere befolkningsgrunnlag, vil på sikt undergrave domstolenes viktige rolle i samfunnet.   

Fra flere hold hevdes det at tillit til domstolene skapes av geografisk nærhet. Ja vel, la oss si at det er nærheten og ikke graden av rettssikkerhet som oppleves som viktigst; hvor langt unna kan da tingretten – som de fleste kanskje oppsøker en eller to ganger i livet – være lokalisert uten at befolkningen mister tillit? Domstolkommisjonen har i sine anbefalinger tatt utgangspunkt i at flest mulig skal ha en tingrett innenfor rimelig avstand fra der man bor. Kommisjonens anbefalinger innebærer derfor at hele 95% av befolkningen vil ha en reisevei på under to timer til nærmeste tingrett. Dette er likevel ikke nærme nok for kritiske røster. Hvis dette synet forfølges, innebærer det at en stor del av befolkningen i Nord-Norge aldri skulle hatt tillit til domstolene. At det tar fire timer å reise fra Nordreisa til Nord-Troms tingrett i Tromsø eller fra Kautokeino til Indre Finnmark tingrett i Tana, har aldri utløst store reaksjoner.  

Mer enn en tredjedel av våre 60 tingretter har i dag tre eller færre dømmende årsverk, og av disse har 15 tingretter kun én embetsdommer. I nord er det kun tre av våre 14 tingretter som har flere enn tre dommere, og sorenskriveren er eneste embetsdommer i hele seks av tingrettene. Dette er en struktur som ikke kan løse de utfordringene domstolene står ovenfor i dag. Kommisjonens anbefaling om seks tingretter i nord, med ytterligere to rettssteder, innebærer at hensynet til tilgjengelighet og geografisk nærhet mellom domstolene og store befolkningssentra på en god måte er balansert mot andre svært viktige hensyn. 

Domstolkommisjonen har levert ei grundig og god utredning. Domstolenes evne til å løse samfunnsoppdraget og ivareta rettssikkerheten for den enkelte er et altfor viktig spørsmål til å skulle overskygges av distriktspolitiske hensyn. Rettssikkerhet er ikke distriktspolitikk. Det håper jeg både politikere og de av oss som virkelig er opptatt av rettssikkerhet vil reflektere over.