Denne artikkelen ble først publisert i Adresseavisen.
Norske dommere kan ikke tolke lover, leser jeg i kjølvannet av NAV-skandalen. La oss se litt nærmere på dette.
Folketrygdlovens ord om arbeidsavklaringspenger er disse: «Det er et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger at medlemmet oppholder seg i Norge». Dette er prisverdig kort og lesbart, og det er faktisk mest naturlig å lese denne bestemmelsen slik at jo, det er et vilkår at mottakeren oppholder seg i Norge!
Hvis en praktiker sjekker fotnotene i lovsamlingen, framgår det at bestemmelsen var oppe til vurdering av lovgiver i 2008 og 2017. Tar praktikeren et blikk på resten av loven, vil han se at forholdet til EØS-reglene er behandlet både her og der. Da er det naturlig å tenke at her har lovgiver (Stortinget) og de departementene som har utarbeidet og kvalitetssikret lovteksten, vurdert om lovens regel om opphold er i samsvar med EØS-reglene, og tydeligvis besvart dette bekreftende.
Forskriften
Å sitte som praktiker i en hektisk arbeidshverdag og begynne med forskning for å finne ut om akkurat denne klare og entydige lovbestemmelsen likevel egentlig er feil, vil nok ingen tenke på. Men la oss nå si at en nysgjerrig dommer med god tid tenker at dette må jeg sjekke nærmere (etter årevis med nedskjæringer i budsjettene er en slik dommer en helt imaginær person, men likevel).
Nå er det ikke spesielt nærliggende å sjekke en forskrift for å finne ut hvorvidt en lovtekst mener det den faktisk sier, men det får så være. Men etter hvert vil vår dommer da kanskje finne noe som heter «Forskrift om inkorporasjon av trygdeforordningene», den berømte 2012-forskriften som alle tydeligvis burde ha forstått.
Hovedbestemmelsen i denne forskriften har denne ordlyden:
«§ 1.EØS-avtalen vedlegg VI nr. 1 (forordning (EF) nr. 883/2004 som endret ved forordning (EF) nr. 988/2009, forordning (EU) nr. 1244/2010, forordning (EU) nr. 465/2012, forordning (EU) nr. 1224/2012, forordning (EU) nr. 517/2013, forordning (EU) nr. 1372/2013, forordning (EU) nr. 1368/2014 og forordning (EU) 2017/492) om koordinering av trygdeordninger og nr. 2 (forordning (EF) nr. 987/2009 som endret ved forordning (EU) 1244/2010, forordning (EU) nr. 465/2012, forordning (EU) 1224/2012, forordning (EU) nr. 1372/2013, forordning (EU) nr. 1368/2014 og forordning (EU) 2017/492) om regler for gjennomføring av forordning (EF) nr. 883/2004, gjelder som forskrift med de tilpasninger som følger av vedlegg VI, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.»
Forskriften viser til i alt 17 forordninger, og vår dommer blir naturligvis nysgjerrig på disse forordningene. Kan det stå noe her som skyter folketrygdlovens entydige regel i foten? Vår dommer starter optimistisk med forordning 987/2009, som det ligger en link til i Lovdata. Hun kommer da til et regelverk, for sikkerhets skyld på dansk, som består av 25 836 ord. Verre enn antallet ord er at en rekke av punktene i forordningen består av 80-90 ord uten punktum.
Jeg har lest denne forordningen, og det tok tid, mye tid. Jeg mener i all beskjedenhet å ha litt peiling på juss, men oppe i alt dette ordgyteriet fant jeg ikke noe som bidro til å tolke vekk folketrygdlovens klare regel. Kanskje ville jeg funnet det ved en ny gjennomlesing, eller ved å studere de 16 andre like klønet utformede forordningene, men jeg tviler sterkt, og hvor finnes den dommer som har kapasitet og tid til å drive med slikt? I hvert fall ikke i underbemannede tingretter.
Svikt på lovgiversiden
Dette er alvorlig. I Norge har vi nemlig hatt en tradisjon for å skrive lovtekster som er forståelige, også for ikke-jurister. At lover er forståelige og lesbare, er et viktig demokratisk grep. Folk flest bør kunne finne frem til loven, slå opp i den og forstå hvilke plikter og rettigheter de har. Slik er ikke EU-reglene utformet, og utformingen av den famøse 2012-forskriften er et slående eksempel på at vi nasjonalt ikke har tatt ansvaret for å verne denne viktige og demokratiske tradisjonen.
Stortinget skal gi forståelige lover. Justisdepartementets lovavdeling skal bidra til å sikre kvalitet i lovgivningen. Enheten for offentlig rett i Lovavdelingen har i samarbeid med Utenriksdepartementet ansvar for EØS/EU-rett. Skulle noen ha sett det som nå viser seg å være et viktig poeng, måtte det jo være de som har dette som sin sentrale arbeidsoppgave. Svikten her er altså ikke i domstolene, med et mulig unntak for Høyesterett, men på lovgiversiden.
