Denne teksten ble opprinnelig publisert som en Facebook-post av artikkelforfatteren.

Professorene Ingunn Ikdahl og Christoffer Conrad Eriksen skriver i Aftenposten om de rettslige rammene for Stortingets innsynsrett i regjeringens interne dokumenter. Kronikken bør leses fordi den stiller gode og viktige maktkritiske spørsmål av grunnleggende faglig art. Akkurat slik Grunnloven § 100, 6. ledd burde anspore til: «Det påligger statens myndigheter å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Offentlig ansatte er statens myndigheter. I den grad de kan, bør de bidra til mer opplysning enn det som preger deler av offentligheten i dag. Det gjelder særlig dem som har kunnskapsformidling som lovpålagt oppgave, og som ikke har lojalitetsbindinger til statsmaktene.

Som universitetsansatte.

Jeg fremhever den også fordi den er én illustrasjon av en personlig glede jeg har hatt i møte med et nytt tiår, og en ny jobb. Ny, men på et gammelt sted:

Jeg er nå tilbake ved juridisk fakultet, etter tre år hos den faglig og sosialt unikt sterke NIM - Norges institusjon for menneskerettigheter. Jeg forblir der deltid, fordi jeg tror menneskerettigheter best ivaretas når teori og praksis jobber sammen.

Kronikken til Ikdahl og Eriksen er ett av flere gledelige eksempler på at det fakultetet jeg kommer tilbake til for meg fremstår som et annet fakultet enn det jeg forlot – et som tar betydningen av en fungerende, opplyst og maktkritisk offentlighet på alvor. Jeg håper kronikørene unnskylder at jeg deler kronikken deres ledsaget av en personlig betraktning:

Som stipendiat er man ivrig, men usikker på det aller meste. Man vil gjerne prøve seg faglig, men hvem er man egentlig til å gjøre det? Min stipendiattid var strålende og krevende, slik den er for mange, tror jeg. Den var også preget av en vedvarende fornemmelse av å bli søkt marginalisert av sentrale professorer for mine offentlige ytringer om mitt eget fag. Jeg er rimelig sterk og trygg og har ikke noe behov for å hausse dette opp – men følelsen av å være tilbake til noe annet enn det jeg forlot, gjør at jeg vil dele det likevel.

Det var ubehagelig som akademikerspire å se mine første forsøk på offentlige fagsynspunkter latterliggjort av etablerte professorer i spaltene. Men åpen, retorisk kamp er en fair sak, det var jeg vant til fra retten. Som advokater forholdt man seg imidlertid til hverandre som motparter hva gjaldt sak, mens man personlig gjerne gledet seg over en kaffe eller øl sammen likevel. Slik var det ikke på fakultetet, der virket det som om hovedsaken var å befeste sin egen posisjon. Jeg kunne ikke få hodet mitt rundt dette: At det tidvis var spisse albuer på egen vinnings vegne i det private kunne jeg forstå. Det var en av grunnene til at jeg ville gjøre noe annet. Men at sannhetssøkende, vitenskapsforpliktede mennesker på skattebetalernes penger var så opptatt av å fremme seg selv? Det skjønte jeg aldri. Jeg vet jeg er naiv. Det som plaget meg mer enn avispolemikkene, var den mindre synlige motstanden. Den måten bare akademikere kan få deg til å skjønne at det du trodde var faglig interessant er et tilbakelagt stadium. De innforståtte, megetsigende blikk om dine innspills irrelevans i seminarer og møter. De overbærende kommentarer. Avvisningen av entusiastiske forskningsideer. Utelatelsene i referanser. «Bekymringene» over mine offentlige bidrag var ikke mer subtile enn at de eksplisitt ble fremført i medarbeidersamtaler og åpent av ledende skikkelser på mitt eget institutt. Min avhandling – om den nå noen gang ble levert (jeg leverte i god tid) – ville aldri bli lest, ble det sagt (CUP trodde heldigvis noen ville lese den). Jeg hadde i alle fall ingen fremtid ved fakultetet. Hadde jeg ikke hatt noen år som advokat og dommerfullmektig bak meg, tror jeg at jeg kunne blitt mer påvirket av dette. Til å la være å gruble høyt og offentlig, i alle fall («Må du være så synlig?»).

Ikdahl og Eriksen er to helt sentrale, men likevel bare to av etter hvert ganske mange helt sentrale på dette fakultetet som mener mye, tydelig, faglig og høyt offentlig. Ikke bare om ulike sider av NAV-skandalen, men om en rekke forskjellige ting. De som gjør det er slett ikke alltid enige. Men de prater faktisk fint og utilgjort sammen likevel. Flere av dem fremhever endatil verdien av uenighet. Hva skjedde, liksom? Ikke vet jeg, men noen gjorde dette til et mye bedre sted mens jeg var borte.

Takk for det.