Dommen slår fast at alle tre rettsinstansene i Norge tok feil da de vurderte kildevernet i EMK artikkel 10.
Det spesielle med denne saken var at journalistens kilde selv sto frem som kilde til saken. Det fantes altså slik sett ingen kilde å verne, men Økokrim ønsket likevel å høre journalistens vitnemål om kildekontakten. Da Høyesterett behandlet saken i 2011, skrev førstvoterende dommer Endresen:
"Det er slik jeg ser det ingen avgjørelse fra EMD som behandler kildevernets stilling der kilden selv har stått frem, og det slik sett ikke er noen kilde å beskytte (...) Når dette er situasjonen finner jeg at det trygt kan legges til grunn at EMD ikke vil konstatere en krenkelse når saken gjelder en kilde som selv har stått frem, og vitnets forklaringsplikt er uttrykkelig begrenset slik at hun ikke behøver å besvare spørsmål som kan lede til at eventuelle andre kilder blir avdekket. I tillegg viser jeg til at tiltalen i saken bygger på at journalisten har latt seg bruke av kilden i dennes anstrengelser til på straffbar måte å manipulere aksjemarkedet. Det gjelder en alvorlig straffesak, og det synes nærliggende at (Beckers) forklaring i betydelig grad vil kunne bidra til å avklare de nærmere omstendigheter ved den tiltaltes kontakt med henne."
Mindretallet, bestående av Skoghøy og Arnesen, kom til motsatt konklusjon og skrev:
"Det kan ikke tillates at journalister skal bli presset til å bekrefte eller avkrefte at den som fremstår som kilde, faktisk er kilde, selv om det skulle foreligge tungtveiende beviser for at vedkommende er det. Som tidligere nevnt, er det ikke kilden som er beskyttet, men samfunnets interesse i fri formidling av nyheter og synspunkter."
EMD deler langt på vei flertallets votum, men presiserer at vitnets egen adferd ikke alene kan avgjøre kildevernspørsmålet:
"Retten er enig med Høyesterett i at de hensyn som begrunner kildevernet vil kunne svekkes dersom kilden selv velger å stå frem, men retten fastholder samtidig at kunnskap om kildens identitet ikke alene kan være avgjørende for proporsjonalitetsvurderingen."
Og det er i proporsjonalitetsvurderingen EMD lander konklusjonen. EMD skriver:
"Norsk Høyesterett bemerket at det virket sannsynlig at klagerens vitnemål i betydelig grad kunne bidra til å avklare de nærmere omstendigheter ved den tiltaltes kontakt med henne. I straffesaken fikk imidlertid fraværet av Beckers forklaring ingen betydning for sakens fremdrift."
EMD konkluderer deretter med at inngrepet i artikkel 10 derfor ikke var "necessary in a democratic society".
