Saken menneskerettsdomstolen nå har avgjort, gjelder en kvinne som i 2019 ble nektet midlertidig oppholdstillatelse i Norge. Hun hadde året før giftet seg med en sudanesisk mann med norsk statsborgerskap.

Begrunnelsen for avslaget var regelen Norge innførte i 2017, om at man ikke kan få slik oppholdstillatelse før begge partene har fylt 24. Kvinnen er født i 1997, og var derfor bare 22 år da hun søkte.

I retten anførte kvinnen at det i lovforarbeidene er uttalt at «etniske nordmenn og andre med typisk vestlig kulturbakgrunn» ikke rammes av regelen, og at det ikke kan være adgang til definere risikogrupper på den måten.

Annonse

Vi søker nye advokater / advokatfullmektiger

Nylig i Høyesterett

Hun fikk støtte fra ICJ-Norge, som i et støtteskriv anførte at alderskravet er i strid med retten til respekt for privatliv og familieliv etter EMK artikkel 8, og dessuten «åpenbart diskriminerende etter EMK artikkel 14, grunnet nasjonal opprinnelse».

Staten argumenterte mot, og anførte at den eventuelle forskjellbehandlingen hadde en saklig og legitim grunn. Siden den gang har Høyesterett behandlet ytterligere en sak med samme problemstilling. Der kom Høyesterett til at den forskjellsbehandlingen som ligger i at unntaksadgangen praktiseres ulikt ut fra om søker er i en risikogruppe for tvangsekteskap eller ikke, er forholdsmessig, og ikke i strid med EMK.

Norge får medhold

Nå har EMD vurdert kvinnens klage, og kommet til at klagen skal avvises som åpenbart grunnløs. Domstolen skriver at det skal svært tunge grunner til for å forsvare forskjellsbehandling utelukkende basert på nasjonalitet, men at «forced marriages are a serious human rights violation and that their occurrence is increasing». En eventuell forskjellsbehandling vil derfor kunne være forsvarlig, mener EMD, og skriver:

«Having regard to the foregoing considerations, the Court does not discern any difference in treatment based on racial or ethnic grounds. It is further not convinced that the applicant has put forward sufficient prima facie evidence to show that she was treated differently from another group of persons in an analogous position on the basis of her nationality. In any event, for the same reasons stated in the examination under Article 8 of the Convention (...), even assuming that there had been a difference in treatment, the Court is satisfied that it was objectively justified by the pressing need to combat forced marriage and the legitimate aim pursued by the disputed measure.»

Dermed fører klagen frem verken for EMK artikkel 8 om retten til familieliv, eller artikker 14 om diskriminering. Staten anførte også at saken måtte avvises fordi kvinnen ikke hørte inn under EMDs jurisdiksjon, all den tid hun var sudaneres i Sudan på klagetidspunktet. Dette valgte EMD ikke å ta stilling til, all den tid klagen uansett ble vurdert som «manifestly ill-founded» på materielt grunnlag.

Avgjørelsen finner du her.