Ifølge forsker Erik Søndenaa ved NTNU og St. Olav er over ti prosent av norske fengselsinnsatte utviklingshemmede, uten at dette oppdages. Søndenaa gjorde oppmerksom på det samme i en kronikk i kjølvannet av Netflix-dokumentaren «Making a murderer» i 2016. Det er tale om 350 innsatte til enhver tid, eller 1200 hvert år. Andre funksjonsnedsettelser som døvhet eller autisme kompenseres heller ikke i tilstrekkelig grad tidlig i etterforskning. Vi vet fra før at innsattpopulasjonen har en uforholdsmessig høy andel alvorlig psykisk syke personer. Kombinasjoner av andre tilstander så som ADHD, Tourettes, angstlidelser og personlighetsforstyrrelser, kan også konstituere en alvorlig sårbarhet i arrest, fengsel eller i avhør.

Funksjonsnedsettelser og sårbarhet fanges fortsatt ikke opp i tilstrekkelig grad, verken tidlig under etterforskning, under hovedforhandling eller i kriminalomsorgen. Dette utgjør en kontinuerlig fare for justismord, og i det minste at domfelte går glipp av mulighet for kortere straffer.

EU har gitt klare anbefalinger til medlemsstatene om å iverksette straffeprosessuelle garantier for sårbare personer, men Norge har ikke innført disse i vesentlig grad. Norge har ratifisert FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), men Stortinget stemte nei til å inkorporere den i menneskerettsloven, og vi har ikke tiltrådt tilleggsprotokollen som gir personer med funksjonsnedsettelser rett til å klage til FN-komiteen. Den forplikter likevel staten til å tilrettelegge prosedyrer for en reell likeverdig tilgang til rettssystemet.

Det mest kjente justismordet i Norge var domfellelsene av Fritz Moen. En tunghørt og kognitivt svak mann sonet mer enn 18 år i fengsel for to drap han ikke hadde begått, etter å ha tilstått under opplevd press i avhør. Åge Vidar Fjell ble frifunnet for drap etter å ha sonet 7 år samt 10 års sikring, fordi han ble funnet høygradig psykisk utviklingshemmet. Av nyere eksempler nevnes en utviklingshemmet mann som ble ulovlig isolert i fengsel høsten 2018, og som fikk redusert straff og stadfestet krenkelse av menneskerettskonvensjonen etter gjenopptakelse. Han var blant de få heldige, fordi hans søster sto på for å få gjenopptatt straffesaken hans og få avsluttet isolasjonen. Over halvparten av sakene som gjenopptas etter dom ender med frifinnelse, ofte fordi etterfølgende undersøkelser viser utilregnelighet eller utviklingshemming. Med bedre systemer og regelverk egnet til å fange opp deres sårbarheter kunne kanskje samtlige vært unngått.

Den eneste konkrete endringen som kom ut av granskningen etter Fritz Moen-saken, var instrukser fra Riksadvokaten om lyd- og bildeopptak ved avhør av særlig sårbare personer. Det har blitt innført en mulighet i straffeprosessloven § 239 til å foreta tilrettelagte vitneavhør av sårbare personer, men dette gjelder ikke mistenkte. Undertegnedes erfaring er at en slik mulighet sjelden brukes. Tvert imot har jeg erfart at utviklingshemmede, både lett og moderat grad, både blir satt i politiarrest og avhørt uten tilpasninger. Erfaringen gjelder også for fornærmede.

Personer med særlige sårbarheter kan ha vanskeligheter med å forstå og tilpasse seg forventningene til kriminalomsorgen og dermed få en langt tyngre soning. Med den vedvarende og alvorlige kritikken norsk kriminalomsorg har fått om tvangsbruk og isolasjon gjennom flere år, er det grunn til å anta at disse personene har det spesielt vanskelig. Samtidig vil de ha vanskeligheter med å klage over behandlingen, og er prisgitt bistand. Gjenopptakelse forutsetter at man søker om det, og får bistand til eller er i stand til å søke det selv.

CRPD pålegger staten «å fremme passende opplæring for dem som arbeider innenfor rettspleien, herunder politi og fengselsansatte», for å bidra til å «sikre effektiv tilgang til rettssystemet for mennesker med nedsatt funksjonsevne.» Når mer enn ti prosent av innsatte har så store språk, forståelses- eller læringsvansker at de anses lettere psykisk utviklingshemmet uten at dette fanges opp, forteller det oss at et større antall først er innom både politiet og domstolene uten å fanges opp. Hvor mange personer med andre typer funksjonsnedsettelser som går gjennom det samme, vites ikke.

Det er grunn til å tro at både forsvarere og bistandsadvokater kan bli bedre på å løfte og synliggjøre spørsmålet om særskilt sårbarhet i strafferettspleien, og at politiet kan ha et forbedringspotensial før og under pågripelser og avhør. Domstolene bør ha rettssikkerhetsgarantier på plass, og kriminalomsorgen bør styrkes for å ivareta personer med funksjonsnedsettelse i varetekt og under soning.