Klimakvotesystemet fungerer slik at kvotepliktige virksomheter, i dette tilfellet flyselskapet Norwegian Air Shuttle (NAS), årlig må levere tilbake klimakvoter tilsvarende den mengde CO2 de slapp ut året før.
Tanken er at deltakerne i systemet slik skal oppmuntres til å bruke mindre enn sine tildelte kvoter, slik at et eventuelt kvoteoverskudd kan selges til andre aktører. Klimakvotene blir dermed et slags omsettelig verdipapir.
Prioritet i konkurs
Spørsmålet som nå har dukket opp, er hva som skal skje med disse kvotene når et selskap blir insolvent, slik Norwegian ble i 2020. Våren 2021 varslet Norwegians rekonstruktør at boet ville nekte å gi tilbake alle klimakvotene det skyldte – det ville kun gi tilbake en andel som tilsvarte den dividenden andre kreditorer måtte ta til takke med.
Dette ville i praksis bety at kvotene Norwegian hadde brukt året før kunne realiseres, og verdiene fordeles på kreditorene.
Rekonstruktøren skrev til Miljødirektoratet at han anså fullt oppgjør av kvoteplikten som ulovlig forfordeling, og skrev blant annet:
«For god ordens skyld kan opplyses at selskapet ikke vil kunne gjøre opp kvoteforpliktelser oppstått før åpningen av rekonstruksjonen innen fristen 30. april. Selskapet er fortsatt under rekonstruksjon. (...) Som det fremgår vil slikt oppgjør være i strid med dekningsloven regler, utgjøre klar forfordeling, og vil kunne medføre straffansvar for skyldneren (...). Det legges til grunn at staten ikke ønsker å medvirke til slike disposisjoner.»
Staten var helt uenig dette synet, og ila Norwegian et overtredelsesgebyr på nesten 400 millioner kroner for manglende innlevering av kvoter. Det er gyldigheten av dette vedtaket tvisten nå står om i Oslo tingrett. I den anledning har tingretten bedt EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse, ettersom kvotesystemet er hjemlet i et EUs klimakvotedirektiv.
Seier til staten
Sist uke kom avgjørelsen fra Luxembourg, og der får staten fullt medhold i at den ikke trenger å dele klimakvotene med Norwegians kreditorer. EFTA-domstolen skriver:
«I sine skriftlige innlegg har NAS i hovedsak gjort gjeldende at EØS-statene har en skjønnsmargin i vurderingen av hvordan luftfartøyoperartører kan overholde direktiv 2003/87 artikkel 12 nr. 2a også på annen måte enn ved innlevering av et antall kvoter tilsvarende det samlede utslippet i det foregående kalenderåret. NAS gjør følgelig gjeldende at plikten etter artikkel 12 nr. 2a kan oppfylles ved å utbetale utbytte i samsvar med nasjonal insolvenslovgivning.
Dette argumentet må avvises. Plikten til å innlevere kvoter tilsvarende det samlede utslippet i det foregående kalenderåret er streng, og direktiv 2003/87 fastsetter ingen andre unntak enn de som er uttrykkelig fastsatt i direktivet. Uten hensyn til hvilken status denne plikten er gitt i nasjonal lovgivning, krever altså direktiv 2003/87 artikkel 12 nr. 2a at hver luftfartøyoperatør innleverer et antall kvoter tilsvarende det samlede utslippet i det foregående kalenderåret.»
Knut-Fredrik Haug-Hustad hos Regjeringsadvokaten har ført saken på vegne av Klima- og miljødepartementet.
– EFTA-domstolen er enig med staten, og slår fast at et selskap ikke kan restrukturere seg bort fra sine klimakvoteforpliktelser. Det betyr at plikten til å returnere klimakvoter er absolutt. Domstolen kommer også med viktige avklaringer om at klimakvoteregelverket skal håndheves spesielt strengt, sier Haug-Hustad.
– Store konsekvenser for skyldnere
Norwegian har allerede betalt gebyret, men håper gjennom søksmålet i Oslo tingrett å få dette tilbakebetalt. Etter EFTA-domstolens uttalelser er oppoverbakken i så måte blitt brattere. Norwegians advokat i Luxembourg, Henrik Bjørnebye fra BAHR, vil imidlertid ikke heise noe hvitt flagg forut for den nå forestående hovedforhandingen i Oslo tingrett.
– Saken som nå skal opp for Oslo tingrett reiser også en rekke andre spørsmål, som ikke ble behandlet i EFTA-domstolen, og det gjenstår å se hvorvidt den rådgivende uttalelsen vil få betydning i saken, sier Bjørnebye.
Han understreker at NAS er uenig i den tolkningen EFTA-domstolen nå har lagt til grunn.
– Spørsmålet er om klimakvotedirektivet forplikter avtalestatene til å gi oppgjør av kvoteplikt prioritet foran alle andre fordringer i nasjonal insolvensrett. Et slikt krav kan få store konsekvenser for skyldnere og kreditorer ved insolvens, og synes ikke å ha vært vurdert av EU-organene i forbindelse med vedtakelsen av klimakvotedirektivet eller EU-insolvenslovgivning. Etter Norwegians syn finnes det ingen holdepunkter i direktivets ordlyd eller andre sentrale rettskilder for at avtalestatene må gi kvoteplikten superprioritet ved insolvens, og en slik regel er heller ikke gjennomført i norsk rett, sier Bjørnebye.
.jpg.jpeg?quality=85)
