NUF av finans- og forsikringsselskaper burde ikke være part i rettssaker

I Høyesteretts avgjørelse 31. mai 2024 ble Danske Bank frifunnet for et erstatningskrav reist mot banken etter at kundens ledelse hadde blitt forledet av svindlere til å overføre omtrent 130 millioner kroner.

Les: Full seier i Høyesterett for Danske Bank – tilkjennes 18 millioner i sakskostnader

Danske Bank er en filial av det danske selskapet Danske Bank A/S. Filialen er registret i Norge som et såkalt norskregistrert utenlandsk foretak (NUF).

Et NUF har som klar hovedregel ikke selv partsevne til å opptre i norske rettssaker, jf. blant annet Rt. 2014 side 1055 (Lyng Offshore). Det er (hele) det utenlandske foretaket som må være part, og ikke kun den norske filialen. Imidlertid har Høyesterett lagt til grunn at dette ikke gjelder for utenlandske forsikringsforetak og utenlandske finansieringsforetak, som er grunnen til at Danske Bank (NUF) selv kunne vært part i saken for Høyesterett.

Dette bør etter vår oppfatning ikke opprettholdes. NUF av finans- og forsikringsselskaper burde ikke være part i rettssaker.

Generalagentene

Grunnen til at NUF-er av utenlandske forsikringsforetak ble ansett for å ha partsevne, er at utenlandske forsikringsforetak etter den tidligere forsikringsvirksomhetsloven måtte ha en fullmektig (generalagent) i Norge, som opptrådte på vegne av det utenlandske forsikringsforetaket (hovedselskapet). Generalagenten hadde fullmakt til å motta søksmål på vegne av hovedselskapet.

I Rt. 2005 side 451 (Zurich) uttalte Høyesterett at reglene om generalagent verken kunne forstås bare som en vernetingsregel, eller som en bestemmelse om hvem som kunne motta forkynnelser på vegne av hovedselskapet. Høyesterett la derfor til grunn at reglene måtte forstås slik at filialen hadde partsevne så langt som generalagentens fullmakt rakk. 

Tilsvarende har også i Rt. 2009 side 372 (Fokus Bank) blitt lagt til grunn for finansieringsforetak, selv om det ikke var regler om generalagent for slike selskap. Høyesterett mente likevel at de omfattende reglene som gjaldt for utenlandske finansieringsselskaps virksomhet i Norge, «samlet medfører at de hensyn som ligger bak de generelle krav til søksmålskompetanse, kan anses tilfredsstilt» (avsnitt 21).

Gir uklare virkninger

I den gjeldende finansforetaksloven § 5-2 (3) framgår det nå at den som leder filialen «skal ha fullmakt til å handle på vegne av foretaket og til å reise og motta søksmål som gjelder filialens virksomhet her i riket». Reguleringen var ifølge forarbeidene ment å tydeliggjøre at reguleringen som gjaldt for forsikringsselskaper også skulle gjelde for andre typer av finansieringsforetak (NOU 2011:8 bind B side 730).

Så vidt vi kjenner til, har ikke partsevne for NUF etter den gjeldende finansforetaksloven blitt prøvd for domstolene, og i alle fall ikke av Høyesterett. Selv om meningen med reguleringen i finansforetaksloven har vært å videreføre den tidligere rettstilstanden, bør den ikke opprettholdes blant annet av følgende grunner:

• Selv om Høyesterett har tolket tilsvarende ordlyd tidligere, har rettstilstanden relativt svak støtte i ordlyden. Ordlyden i reguleringen gjelder kun hvilken person som kan reise og motta søksmål, og sier ikke noe om hvilket rettssubjekt som kan være part i den rettssaken som reises.
• Det er neppe tvilsomt at hovedselskapet selv kan opptre i alle de sakene hvor NUF-et kan saksøke/saksøkes, og dette får heller ikke noen praktiske konsekvenser for verken domsmyndighet eller forkynnelse så vidt vi kan se. Hovedselskapet har alminnelig verneting hos NUF-et for krav som gjelder virksomheten i filialen, og forkynning for hovedselskapet kan skje for ledelsen i NUF-et. Det er da vanskelig å se hvilket behov det er for at NUF-et skal gjøres til part.
• Reelt sett er det i stor grad også hovedselskapet som er part i saken, selv der NUF-et opptrer som part. I Rt. 2005 side 451 (Zurich) ble det i avsnitt 26 lagt til grunn at "rettsavgjørelsene som treffes i søksmål av eller mot en norsk filial, vil være tvangsgrunnlag mot og ha rettskraftvirkning for selskapet". Det er i så fall hovedselskapet som reelt sett er part, men representert ved NUF-et. Det er da liten grunn til at NUF-et selv skal anses for å ha partsevne. Hovedselskapet bør i stedet saksøke/saksøkes "v/ NUF-et". 
• Virkningen overfor hovedselskapet kan imidlertid være uklar dersom NUF-et og ikke hovedselskapet opptrer som part. Hovedselskapet er antagelig bare bundet av dommen så langt som den ligger innenfor filialens fullmakt til å forplikte hovedselskapet. Ved en dom mot NUF-et risikerer en altså en ny tvist rundt tvangsfullbyrdelse/anerkjennelse, dersom dette må gjøres mot andre deler av hovedselskapet enn den norske filialen. 

Selv om rettstilstanden skulle opprettholdes framover, kan man da uansett stille spørsmål ved om man bør anvende seg av den.