Da har Høyesterett i «Rondeslottet-dommen» fastslått følgende av betydning for alle salærtvister: Fortsatt gjelder avtalefrihet mellom advokat og klient. Regelen i RGA om «rimelig» salærfastsettelse kommer bare til anvendelse når det ikke finnes avtale for en domstol å vurdere.

Men blir Høyesteretts kloke vurderinger bare rettshistorie i og med nytt forslag til advokatlov, slik Geir Woxholth synes å mene? Kanskje ved første øyekast, men det gjenstår å se. Høyesterett har jo vist vei i den nye dommen som har gitt avklaring lovgiver ikke engang har vært seg bevisst. Lovgiver plikter lytte til den tredje statsmakt, domstolen. Lovgiver har selv lagt en kaoslov på bordet det må ryddes opp i, før noe kan vedtas. Eller så vender jo bare problemene tilbake til domstolene for ny opprydning.

Dårlig og urimelig

I lovforslaget er laget tekst som bygger på at RGA skal gjelde. Men skal loven virkelig gjelde i strid med avtalefriheten Høyesterett konstaterer gjelder? Det har ingen advokat eller klient bedt om, heller ingen politiker. Men Woxholth har rett at det står (nokså gjemt) i lovforslaget.

Skal avtalefriheten som gjelder overalt ellers i næringslivet i tilfelle avskaffes for alle grupper, både for forbrukere og næringslivets klienter? Et så dårlig og urimelig lovforslag kan ikke vedtas. Advokatlovutvalget foreslo fornuftig sondring her. I utkastets § 38 foreslo utvalget at det skal bygges på «avtalt salær» for næringsdrivende, altså ingen statlig regulering. Det bør trekkes frem fra skuffen igjen. Advokater og næringsdrivende trenger ikke statlig tilsynsorgan seg imellom. Det smaker av sovjetisk system, iallfall unødvendig regulering i strid med det partene kan finne ut av selv.

Høyesterett har i annen sak fastslått at advokater og klienter begge har rett til å kreve domstolsbehandling fremfor disiplinærvurdering. Skal dette fjernes? Nei, her er foreslått begge deler fordi departementet ikke har klart å finne på noe bedre p.g.a. problemer i forhold til menneskerettighetene. Byråkratiet skal altså øke, uten gjennomtenkt begrunnelse.

Hvilken avgjørelse skal da i tilfelle gå foran ved dobbeltbehandling både i nemnd og domstol? Blir det først i tid best i rett, en slags bingo avhengig av hvem som kan snu seg raskest? Og hvilken avgjørelse skal ha forrang hvis vi får to motstridende avgjørelse fra både disiplinærnemnd og domstol? Selvsagt bør domstol stå over forvaltningsorgan, skulle man tro, men det sier forslaget ikke noe om. Og er man da tilbake i lovens ordning med avtalefrihet i domstolen, men ikke i disiplinærorganet, eller hva?

Kaoslov

Lovforslaget skaper flere nye problemer enn det løser. Vi får i tilfelle en kaoslov som vil skape usikkerhet der en bank kan kreve millionkrav behandlet i nemd, som ikke er utstyrt til å behandle store konflikter, heller ikke som den i «Rondeslottet-saken».

I nemnden sitter dyktige saksbehandlere med små ressurser som umulig kan si noe som helst fornuftig om salærstrid i kompliserte og omfattende saker. Det blir bingo og finger i været. Vekten på dokumentmengden kan bli avgjørende, i fortvilelse over mangel på annet, et prinsipp vi forlot på 80-tallet.

Partene må kanskje i nemnden bruke like mye ressurser som i rettssaken de har lagt bak seg for å forsvare sine syn, helt meningsløst og borkastet. Bingoprinsippet blir i praksis umulig å komme unna.

Svært mye er ikke gjennomtenkt, så her må politikerne se på det de eventuelt vil vedta. Også Advokatforeningen, som ikke engang er på banen. Foreningen synes helt feid av banen etter at Advokatlovutvalgets gode forslag ble lagt til side.

Hallo? Klarer ikke foreningen ivareta advokatenes og klientenes interesser?