Fra 1. januar 2024 ble tvisteloven § 18-2 (2) endret slik at den såkalte litispendensvirkningen av forliksrådssaker opphører en måned etter at forliksrådet innstiller saken. Endringen innebar at tvisteloven § 18-2 (2) fikk en ny andre setning:

"Virkningen av saksanlegg etter § 18-1 opphører når saken er rettskraftig avgjort. Når en sak er innstilt i forliksrådet etter § 6-11, opphører virkningen som nevnt i første punktum når det er gått én måned fra forliksrådet innstilte behandlingen av saken, uten at stevning er sendt til retten."

Endringen skjedde av hensyn til reglene om tidsprioritet i Luganokonvensjonen artikkel 27, hvor det gjelder å innlede søksmålet først i det landet man ønsker at saken skal behandles. I Rt. 2012 side 1404 ble det fastslått at norske saker ikke har tidsprioritet fra forliksklagen, men fra den (senere) stevningen, dersom forlikssaken innstilles. Det muliggjorde utenlandske søksmål i mellomtiden.

Tanken er at man etter endringen skal kunne inngi stevning innen en måned etter innstillingen uten å miste tidsprioriteten fra forliksklagen. Selv om intensjonen er relativt klar, vil vi peke på noen mulige uklarheter/problemer her.

Klart ikke meningen

For det første er det uklart om stevningen overhodet kan sendes til retten i løpet av den første måneden etter innstillingen. Litispendensvirkningen av forliksrådssaken innebærer i prinsippet at det ikke kan tas ut søksmål for tingretten om det som er tvistegjenstand i forliksrådet. Dette er også den eneste virkningen § 18-1 regulerer.

Utvidelsen av denne virkningen, innebærer derfor strengt tatt at man heller ikke etter innstillingen kan ta ut søksmål for tingretten. Dette har klart ikke vært meningen, men burde vært klarere regulert. Er det i så fall nå slik at man kan ta ut søksmål for tingretten uhindret av litispendensvirkningen av forliksrådssaken generelt, eller bare etter at saken er innstilt?

For det andre er det uklart hvordan lovendringen skiller mellom det at en gitt sak verserer, og virkningen(e) av den aktuelle saken verserer. Det tidligere problemet var at forliksrådsaken ble ansett som avsluttet, og at tingrettssaken var en ny sak, som dermed var senere i tid. Det er uklart hvordan dette problemet er løst der stevning sendes til retten, ettersom dette ikke er uttrykkelig regulert.

To separate søksmål

Én måte å forstå lovendringen på er at litispendensvirkningen av forliksrådssaken blir avløst av litispendensvirkningen av tingrettssaken, der stevningen sendes innen en måned. Litispendensvirkningen av forliksrådsaken vil ved en slik forståelse ikke forhindre søksmålet for tingretten, fordi litispendensvirkningen opphørte idet stevningen ble sendt.

Problemet etter Luganokonvensjonen artikkel 27 er imidlertid ikke nødvendigvis løst dersom det er slik regelen er å forstå. Tingrettssaken og forliksrådssaken er fortsatt da separate søksmål, og tingrettssaken kan hevdes å være senere i tid selv om de to ulike sakene eventuelt skulle ha avløsende eller overlappende litispendensvirkninger. Det er i alle fall ikke klart at tingrettssaken er noe mer innledet ved forliksklagen nå enn den var før regelendringen.

Tingrettssaken og forliksrådssaken vil heller ikke nødvendigvis ha avløsende/overlappende litispendensvirkninger. Vilkåret i § 18-2 (2) er at stevning "er sendt" til retten, mens litispendensvirkningen i tingretten først oppstår etter § 18-2 (1) der stevning er "innkommet" til retten. Dette er ikke nødvendigvis samme tidspunkt, for eksempel der parter uten advokat sender stevningen med Posten. Litispendensvirkningen av forliksrådssaken kan da opphøre før litispendensvirkningen av tingrettssaken oppstår.

En annen måte å forstå lovendringen på er at virkningen av forliksrådssaken ikke opphører, men fortsetter, dersom stevning sendes til retten. Lovteksten tolkes da antitetisk der stevning sendes til retten, slik at virkningen som startet da forliksklagen kom inn til forliksrådet varer helt til saken er rettskraftig avgjort etter § 18-2 (2) første punktum.

Det er imidlertid ikke helt enkelt å se at loven på dette punktet er annerledes enn slik situasjonen var før lovendringen. I alle fall kan det hevdes at det underliggende problemet bare implisitt er regulert ved lovendringen. Regelen ble tidligere forstått slik at saken ble ansett for rettskraftig avgjort ved forliksrådets innstilling, og at litispendensvirkningen derfor opphørte. Dette er også lagt til grunn i forarbeidene til lovendringen og implisitt i Rt. 2012 side 1404.

Den reelle endringen synes da å være at forliksrådssaken ikke anses "rettskraftig avgjort" lenger, til tross for at den er innstilt, dersom stevning sendes til retten innen en måned etter innstillingen. I så fall bærer stevningen mer preg av et rettsmiddel mot innstillingen, hvor virkningen er at saken som ble innledet ved forliksklagen ikke lenger er avsluttet, men fortsetter i tingretten. Dette synes også å være intensjonen bak lovendringen, ettersom det er tidsprioriteten til den norske saken den søker å avklare. Den reelle lovendringen har da skjedd i forarbeidene og intensjonene, og ikke i selve lovteksten.

Uansett hvilken forståelse som legges til grunn, burde virkningen av at stevning sendes etter vår oppfatning vært klarere regulert i lovteksten.

Var det behov for endringen?

Problemet med uklarheten rundt litispendensvirkningens opphør kunne etter vår oppfatning egentlig vært løst ved å tolke den opprinnelige lovteksten etter sin ordlyd fra starten av. Det kan ikke være særlig tvilsomt at lovteksten også tidligere kunne tolkes slik at litispendensvirkning fortsatte etter innstillingen (fordi saken ikke ble rettskraftig avgjort), selv om Høyesterett kom til et annet resultat i Rt. 2012 side 1404.

Det egentlige problemet ved den tidligere lovgivning var da etter vår oppfatning ikke at litispendensvirkningen opphørte ved innstillingen, men at den i prinsippet varte evig etter innstillingen dersom det ikke ble tatt ut stevning. Dersom den tidligere reguleringen hadde blitt tolket slik at virkningen aldri opphørte, som vel har blitt anført i flere av sakene for domstolene, ville ikke problemet oppstått i utgangspunktet.

Høyesteretts avgjørelse i HR-2023-2055-A kan forstås slik at tingrettssaken anses for å være en prosessuell fortsettelse av forliksrådssaken, selv om det ikke uttales eksplisitt. Dersom tvisteloven kunne forstås slik i 2023, kunne den kanskje det i 2012 også, og tidsprioriteten for saken burde blitt regnet fra forliksklagen kom inn.

Den reelle lovendringen fra nyttår kan da hevdes å være at litispendensvirkningen av forliksrådssaken opphører før "saken er rettskraftig avgjort" dersom stevning ikke sendes innen en måned, og ikke at den fortsetter etter at den strengt tatt er rettskraftig avgjort. Det er for så vidt også slik lovteksten er formulert.