Mandag 26. april ble det skrevet historie i Norge. Da ble sammenslåingen av landets tingretter fullført. 60 domstoler i førsteinstans er blitt til 23. Den 14. juni følger landets jordskifteretter etter. Da blir 33 jordskifteretter til 19. Nå ligger alt til rette for bedre bruk av domstolenes ressurser, og for sterkere fagmiljø. Reformen er et finstilt kompromiss mellom behovet for modernisering av domstolene og nærhet til brukerne. Domstolene er nå godt rustet for å møte en framtid hvor de skal være fulldigitaliserte, hvor de skal behandle stadig mer komplekse saker, og forvalte et lovverk som øker i omfang og som dels bygger på et omfattende internasjonalt regelverk.

Lang debatt, rask gjennomføring

Domstolsreformen har vært gjenstand for debatt i lang tid. Styret i Domstoladministrasjonen har siden 2013 vært av den klare oppfatning at det burde være færre tingretter her i landet. Den gamle strukturen var ikke hensiktsmessig for domstolenes drift. Riksrevisjonens rapport om domstolene viste at det var stort sprik i effektiviteten i domstolene. Mange av de mindre domstolene hadde for få oppgaver i forhold til sine ressurser. Samtidig har tidligere undersøkelser vist at gjennomsnittsdommeren arbeider et timeantall som tilsvarer opp mot 125 prosent stilling. Svært forenklet kan man si at mens noen domstoler hadde svært lite å gjøre, ble andre drevet med et arbeidspress på kanten av det forsvarlige. Slik kunne det ikke fortsette.

Det har naturlig nok vært delte meninger om både behovet for en reform, og hvordan en reform skal gjennomføres. Forrige gang Stortinget drøftet mulige endringer i domstolstrukturen, endte det med at det ikke ble gjort noen endringer. Domstolkommisjonen ga høsten 2019 et klart råd: Antall tingretter bør reduseres fra 60 til 23, men noen domstoler bør ha mer enn ett rettssted for å sikre nærhet til brukerne. Regjeringen valgte en annen løsning: Redusere antall tingretter i tråd med kommisjonens forslag, men beholde alle steder hvor det til nå har vært domstoler som rettssteder. Saker skal som hovedregel behandles der de «hører hjemme». Dette er et kompromiss mellom behovet for modernisering og effektivisering av domstolene, og nærhet til brukerne. Denne reformen fikk tilslutning fra Stortinget.

Reformen gir ikke rom for betydelige reduksjoner i driftsutgiftene, slik Domstolkommisjonens forslag la opp til. Mange av domstolenes lokaler har i lang tid hatt stort behov for oppgraderinger, både av utstyr og lokaler til domstolene. Derfor har Domstoladministrasjonen varslet regjeringen og Stortinget om at vi vil komme med en generalplan for investering i domstolenes lokaler. Men reformen gir rom for de viktigste effektene, som vil merkes av det rettssøkende publikum: Kompetansemiljøene vil bli styrket, blant annet ved at det nå legges til rette for en moderat spesialisering. Ressursene vil benyttes bedre. Alle domstoler skal nå komme innenfor Stortingets krav til saksbehandlingstider.

Domstoladministrasjonen fikk i desember i fjor et stort oppdrag: Domstolsreformen skal gjennomføres i løpet av første halvår 2021, noe også styret ga klarsignal til. Nå har vi fått den nye strukturen på plass, og kan begynne arbeidet med å hente ut de effekter som våre folkevalgte forventer av oss.

Styret i Domstoladministrasjonen besluttet derfor at gjennomføringen av denne reformen måtte prioriteres foran nær sagt alle andre oppgaver i dette halvåret. Den skulle gjennomføres samtidig med at driften av domstolene skulle gå som normalt, og arbeidet måtte gjennomføres samtidig med at medarbeiderne måtte arbeide hjemmefra. Domstolene er i de siste par år blitt digitale virksomheter. Selv om vi på langt nær er kommet i mål med digitaliseringen, er vi helt og holdent avhengige av at IT-systemene fungerer til enhver tid. Alle domstolenes 1800 medarbeidere og eksterne aktører skal være i stand til å komme seg inn på systemene og gjøre sin jobb, fra første dag etter at domstolen er slått sammen med andre. Både for mange av domstolenes medarbeidere og de ansatte i Domstoladministrasjonen har dette krevd betydelig innsats. Vi fikk det til. Da tingrettene startet arbeidsdagen den 26. april, fungerte våre systemer. De sakene som var berammet, kunne behandles som normalt.

Rekruttering

De sammenslåtte domstolene skal ha én leder hver. Domstoladministrasjonen har forestått utlysning av de aller fleste stillingene som domstolledere i de nye rettskretsene. De få unntakene har vært der hvor det har vært felles ledelse av flere domstoler, som nå ble slått sammen til én domstol – og i tillegg ett tilfelle der endringen i overgangen fra gammel til ny domstol var så liten at, sorenskriveren i den største tingrett hadde rett og plikt til å fortsette i stillingen som domstolleder også i den sammenslåtte domstolen.

Som den tredje statsmakt har vi et helt spesielt regime som regulerer denne prosessen, der det viktigste er at det er Innstillingsrådet for dommere som helt suverent avgir innstillingen til regjeringen. De domstollederne vi nå har fått, er hver for seg dyktige jurister og gode ledere, samtidig som de også representerer en bredde i domstol-Norge.

Anbefalinger om organisering

Ordningen med flere fullt bemannede rettssteder innenfor hver rettskrets representerer noe helt nytt med hensyn til drift av domstoler i Norge. Domstoladministrasjonen har derfor sammen med domstolene utarbeidet anbefalinger til organisering av de nye domstolene. Mottoet for arbeidet har vært «like der vi kan, forskjellige der vi må». Disse anbefalingene blir svært godt mottatt av domstolene. De hjelper de nye domstollederne med raskt å få på plass en effektiv og smidig organisasjon.

Noen refleksjoner

Det var tidvis høy temperatur på debatten i forkant av at beslutningen om reformen ble tatt. Domstolene er en av hjørnesteinene i vårt demokrati. Et velfungerende rettsvesen er en garanti for at vi kan leve i tillit til hverandre. Derfor skal man ikke ta lett på en domstolsreform. Alle sider ved reformen må debatteres. Styret i Domstoladministrasjonen fikk ikke gjennomslag for sitt primære syn, som ville innebåret en betydelig reduksjon i antall rettssteder. De som var mot hele reformen, vant ikke fram med sitt syn om at alle domstoler skulle beholdes urørt. Denne reformen blir dermed et kompromiss. I Norge blir ofte de beste reformene nettopp til på denne måten, som gode kompromisser i skjæringspunktet mellom viktige interesser. Derfor er jeg i dag glad for at vi fikk nettopp denne reformen. Den gir godt grunnlag for at vi i Norge fortsatt skal ha et rettsvesen som kan nyte folks tillit.