Justisdepartementet foreslår å stramme inn reglene om begrensninger i taushetsplikten. Det høres kanskje trivielt ut. Men det er det motsatte: Dette handler om hvor åpen eller lukket norsk forvaltning skal være – og om rettssikkerhet og mulighet for samfunnsviktig journalistikk.

Når offentlig informasjon blir hemmelig

I dagens forvaltningslov står det at taushetsplikten ikke gjelder når «ingen berettiget interesse tilsier at opplysningene holdes hemmelig, f.eks. når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder». Det har vært en viktig sikkerhetsventil. En slags realitetsorientering: Vet offentligheten om dette allerede? Vel, da er det ikke hemmelig.

Men nå foreslås det å fjerne denne ventilen – og erstatte den med en lovtekst som gjør unntaket nærmest ubrukelig i praksis: Taushetsplikt gjelder ikke dersom opplysningene «fremgår av et offentlig register som er tilgjengelig for allmennheten» eller «grunnlaget for taushetsplikt må anses å ha falt bort». Hva betyr det egentlig? Svaret: Det kommer an på hvem som spør – og hvem som svarer.

«Klarhet» ba de om – og fjernet klarheten

Forvaltningslovutvalget ønsket å beholde meningsinnholdet i dagens bestemmelse, men forenkle ordlyden uten å kaste hele sikkerhetsventilen på sjøen. Hva gjør departementet? De har valgt motorsag: Kutte ut klargjørende formuleringer og erstatte dem med noe som høres ryddig ut, men som i praksis gjør alt mer ullent.

Ironisk, egentlig. Målet med ny forvaltningslov var jo å skape «klarhet». Resultatet er mer hemmelighold, mer usikkerhet – og langt dårligere arbeidsvilkår for kritisk og undersøkende journalistikk.

«Offentlige registre» hjelper lite når døra er låst

Det høres fint ut at taushetsplikten ikke gjelder for opplysninger i offentlige registre. Men hva regnes egentlig som et «offentlig register» i lovforslaget?

Domstolenes pressemappe? Nei. Rettighetshaverregisteret? Nei. Det kommende sanntids aksjeeierregisteret? Trolig ikke.

Fordi allmennheten ikke har direkte innsynsrett, faller de utenfor. Problemet? Det er nettopp mediene som har tilgang – for å sikre at allmennheten får vite.

Åpenbart offentlig – men plutselig forbudt å gi ut

Tilgjengelige rettsavgjørelser, åpne rettsforhandlinger, offentlige dokumenter og god, gammeldags medieomtale. Dette er kilder som alltid har begrenset taushetsplikten.

Men nå? Hvis informasjonen blir vanskelig å finne, hvis den ligger bak en betalingsløsning – da kan den i prinsippet regnes som taushetsbelagt. Som om åpenhet er en funksjon av Google-rangering.

Ikke gjør loven dummere enn internett

Justisdepartementet mener det er for vanskelig å avgjøre hva som er «alminnelig kjent». Derfor bør vi heller ikke ha det som lovtekst. Men det er som å si at fordi noen sliter med å bruke kart, skal vi bare droppe skilting.

Utfordringer løses med veiledning – ikke med innstramming. Dette er ikke et nerdete juristspørsmål. Dette er et spørsmål om tillit. Om åpenhet. Om retten til innsyn i det offentligheten allerede vet.

Så kjære lovgiver: Skal vi gjøre forvaltningen mer forståelig, eller mer lukket? Skal vi sikre retten til informasjon – eller retten til å gjemme bort det ubeleilige?

For vår del er svaret enkelt: Behold dagens lovtekst – eller i det minste: Følg Forvaltningslovutvalget forslag.