Offentlige demonstrasjoner i koronaens tid

I disse koronatider med utvidede fullmakter til myndighetene er det viktig at myndighetenes disposisjoner er underlagt kontroll. Paradoksalt nok er det enda viktigere i en tid hvor den alminnelige tilliten til myndighetene er høy. I en tid der det haster å sette inn effektive og virksomme tiltak, blir kontrollen ekstra utfordrende. Mange mener at de vanlige kontrollmekanismene ikke kan brukes i slike situasjoner. Spesielt gjelder dette domstolene, med sin omstendelige prosessform og som mangler den ekspertise som er nødvendig til å vurdere hvilke tiltak som må settes inn for å bekjempe pandemien.

I lys av den tilbakeholdenhet som mange mener er nødvendig, kan det være interessant å se på andre land med andre tradisjoner for domstolskontroll. Et slikt land er Tyskland. Nylig traff den tyske forfatningsdomstolen en avgjørelse som satte en koronarestriksjon til side fordi måten den begrenset en grunnlovsfestet rettighet på ikke var vurdert av myndighetene før restriksjonen ble vedtatt.

Koronareguleringenes pålegg om sosial distansering kan true ytrings- og forsamlingsfriheten slår forfatningsdomstolen fast i en kjennelse 15. april. En gruppe mennesker ville avholde en demonstrasjon 14, 15, 16. og 17. april i byen Giessen i Tyskland, med slagordet «Beskytt helsen, ikke svekk rettighetene – beskyttelse mot viruset, ikke mot mennesker». Demonstrasjonen skulle gå over fire dager. Hver dag skulle den starte med en to timers markering på Berliner Platz, og avsluttes med et opptog gjennom gatene. Demonstrasjonen skulle kunngjøres gjennom løpesedler og på Facebook. Arrangørene regnet med rundt 30 deltakere. Deltakerne skulle overholde sikkerhetsavstander markert med skilt og markeringer, og egne vakter skulle passe på at sikkerhetsavstandene ble overholdt av deltakerne og de som senere sluttet seg til.

Demonstrasjonen ble meldt til byens myndigheter, som nedla forbud i medhold av delstaten Hessens koronaforskrift. Denne gir i § 1 forbud mot og stenging blant annet av offentlige messer, utstillinger, markeder, alle slags offentlige kulturforanstaltninger, sportsanlegg og sammenkomster i regi av foreninger og trossamfunn. Myndighetene hevdet at etter disse reglene skal enhver kontakt med mennesker utenfor egen husstand reduseres til et nødvendig minimum, og at de innebærer at man bare kan oppholde seg sammen med en annen person utenfor egen husstand. Ved møter med andre må man holde en sikkerhetsavstand på halvannen meter. Etter myndighetenes mening innebærer forskriften et forbud mot enhver offentlig anstaltning som innebærer at påbudet om sosial distansering settes i fare, uavhengig av hvor mange mennesker det er snakk om.

Myndighetene mente at også avholdelse av demonstrasjoner må falle inn under forbudet. Erfaringsmessig er det umulig å holde minimumsavstander ved demonstrasjoner og opptog. I tillegg kom faren for at flere av byens befolkning ville kunne bli provosert av en slik demonstrasjon som så åpenbart ville krenke de reglene for sosial distansering som flertallet respekterer.

Forfatningsdomstolen viste til at grunnloven gir alle tyskere en rett til å samles offentlig i fredelig hensikt, uten å måtte melde det eller søke om tillatelse. Samtidig pekte den på at denne retten kan begrenses ved lov. Domstolen viste videre til at koronaforskriften verken inneholder noe uttrykkelig forbud mot demonstrasjoner eller mot at flere enn to personer fra forskjellige husstander møtes.

Giessens myndigheter hadde tatt som utgangspunkt at den generelle koronaforskriften innebar et forbud mot at mer enn to personer samlet seg under åpen himmel. Når myndighetene hadde tatt et slikt utgangspunkt, innebar det at den ikke hadde foretatt en vurdering av sitt forbud mot demonstrasjonen opp mot forsamlingsfriheten. Dette var i seg selv en krenkelse av den grunnlovfestede forsamlingsfriheten, da denne bare kan innskrenkes i den utstrekning det er nødvendig for å beskytte en offentlig interesse, noe som forutsetter en konkret vurdering.

På denne bakgrunnen konkluderte forfatningsdomstolen med at forbudet mot demonstrasjoner 16. og 17. måtte oppheves. Domstolen understreket at kjennelsen ikke var til hinder for at myndighetene foretok en ny vurdering av om demonstrasjonene kunne gjennomføres, men denne vurderingen måtte også legge vekt på hensynet til forsamlingsfriheten. Etter avgjørelsen til domstolen bestemte myndighetene at demonstrasjonene kunne gjennomføres med den begrensingen at antallet demonstranter ikke oversteg 15 personer som alle måtte bære munnbind.

Avgjørelsen viser at det er mulig med forhåndskontroll med myndighetenes restriksjoner selv under en så ekstraordinær situasjon som den pågående pandemien er. Det er mulig med hasteprosedyrer hvor det er snakk om å forhindre vesentlige ulemper eller andre trusler mot allmenhetens vel. Etter tysk rett avgjør ikke domstolen grunnlovsmessigheten av myndighetenes tiltak, men en begjæring om opphevelse av myndighetens tiltak avvises dersom det er åpenbart at påstanden om grunnlovsstrid er ubegrunnet. Forbud mot offentlige demonstrasjoner utgjør etter domstolens syn en vesentlig ulempe.

I de norske erfaringene har vi sett mange eksempler på lokale og sentrale forbud som er vedtatt uten at forholdet til de rettighetene som er innskrenket har vært underkastet noen egentlig vurdering. Myndighetene har ofte nøyd seg med den ene siden av vurderingen, nemlig om tiltaket er hensiktsmessig og ønskelig ut fra hensynet til å begrense smitte. Dette gir en skjevhet i vurderingen som innebærer en risiko for at befolkningens rettigheter innskrenkes mer enn nødvendig. Også vi burde sikre oss ordninger som kan bidra til å motvirke dette.