De siste årene har kriminalomsorgen fått kritikk fra forskjellig hold. Blant annet fremmet Sivilombudet i 2019 en særskilt melding til Stortinget om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler, og Riksrevisjonen la i oktober 2022 frem en rapport som viser mangler i kriminalomsorgens tilbakeføringsarbeid. I tillegg har staten inngått forlik i flere saker som gjelder menneskerettighetsbrudd under opphold i fengsel. Situasjonen er alvorlig, og det jobbes hardt og målrettet på alle tre nivåer i kriminalomsorgen for å gjøre det vi kan innenfor en svært krevende ressurssituasjon.

Nylig ble justisministeren konfrontert med den alvorlige situasjonen i kriminalomsorgen knyttet til blant annet psykisk syke kvinnelige innsatte ved Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt. På spørsmål fra VG om hva som skal gjøres, fremhevet hun at det skal opprettes et nytt tilsynsråd for å føre kontroll med kriminalomsorgen. Det er positivt, men en tilsynsordning som skal påpeke mye av det vi allerede vet, fører i seg selv ikke til noen endring eller forbedring.

Det vi er i behov av er flere mennesker til å utføre jobben. Og for å få til dette trenger vi ressurser. Det er ingen vei utenom - god kriminalomsorg koster penger og dette er en investering som samfunnet bør være villig til å ta. Både av hensyn til samfunnssikkerheten og borgernes trygghet, men også for å sikre en human menneskebehandling.

Og forstå meg rett, kriminalomsorgen ønsker en ny tilsynsordning velkommen, og dette er noe vi har etterspurt i mange år. Vi både vil og skal bli sett i kortene - og vi kan og skal bli bedre. Ansatte i kriminalomsorgen er i høyeste grad opptatt av likeverd, rettsikkerhet og menneskerettigheter. Vi ønsker å legge til rette for god tilbakeføring samtidig som både enkeltindividets- og samfunnets sikkerhet ivaretas. Vi gjør en viktig og nødvendig jobb på vegne av samfunnet, men vi må ha en reell mulighet til å gjøre noe med situasjonen.

Å bruke penger på kriminelle er ingen stor velgersak. Men utgangspunktet er at alle straffedømte skal tilbakeføres til samfunnet på et eller annet tidspunkt. Det enkle spørsmålet blir da hvem du vil ha som nabo? Kriminalitet koster samfunnet, både i penger og ressurser, og ikke minst i menneskelige lidelser. Dersom vi lykkes bedre med å rehabilitere og tilbakeføre innsatte til samfunnet slik at de ikke begår ny kriminalitet, vil samfunnet være spart for mye. Dette er rett og slett god samfunnsøkonomi.

Selv om nåværende regjering har bevilget ekstra midler til kriminalomsorgen, spises dette opp av blant annet lønns- og prisvekst, ekstraordinære høye strømpriser og økt husleie. Kriminalomsorgen gikk i 2022 med en merforbruk på over 110 millioner og i 2023 ligger vi an til et budsjettkutt på mellom 170 – 200 millioner, mulig høyere. Det er som følge av dette iverksatt en rekke sparetiltak som vil få konsekvenser for ansattes arbeidssituasjon, innholdet i straffegjennomføringen og tilbakeføringsarbeidet.

Fortsetter det i dette sporet ender vi opp med mindre folk på jobb, mer innlåsning, mindre menneskelig kontakt, sykere innsatte, mer aggresjon, flere alvorlige hendelser og innsatte som løslates i en dårligere forfatning enn de var når de kom inn i fengsel. Det kan ikke samfunnet ta seg råd til.