På slutten av sommeren ble det allment kjent at Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) var investert i selskaper som hadde kontrakter med de israelske militære styrker. De politiske og etiske sider fikk stor oppmerksomhet i media. Noe av bakgrunnen var at en gruppe som kalte seg Historikere for Palestina, 30. juni overleverte en rapport til Finansdepartementet, Norges Bank og Etikkrådet, der de blant annet avdekket at fondet var investert i Bet Shemesh Engines Holdings – selskapet som vedlikeholder Israels kampfly.

I etterkant har Oljefondet trukket seg ut av flere israelske selskaper og ett amerikansk, Caterpillar. Ifølge finansminister Jens Stoltenbergs redegjørelse i Stortinget 23. oktober har Norges Bank utelukket 17 selskaper som følge av Israels krigføring og ulovlige okkupasjon, hvorav åtte etter den 7. oktober 2023. Samtidig ga Stoltenberg uttrykk for at det er et dilemma dersom fondet må trekke seg ut av store selskaper som kan ha medvirket til grove, etiske normbrudd ett sted mens selskapets produkter i andre sammenhenger er nyttige, jf. Stoltenbergs kronikk i Aftenposten.

Foretaksstraff

På oppdrag fra Palestinakomiteen i Norge har professor ved UiB, Terje Einarsen vurdert mulige folkerettslige og eventuelt strafferettslige sider ved saken. Dette arbeidet har foreløpig resultert i en utredning av 25. august 2025 «Oljefondets investeringer i selskaper som har medvirket til forbrytelser i Palestina: Kan noen holdes ansvarlig?».

I utredningen drøfter Einarsen spørsmålet, og konkluderer med at det kan være grunnlag for å ilegge Norges Bank og Finansdepartementet foretaksstraff for overtredelse av en eller flere bestemmelser i straffeloven kap. 16 om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser, jf. § 15 om medvirkning. Når det gjelder enkeltpersoners ansvar, kan medvirkning og ansvarsformen overordnet ansvar etter bestemmelsen i straffeloven 109 i prinsippet være aktuelt, avhengig av stilling og rolle for den enkelte.

Einarsen tar utgangspunkt i Folkemordkonvensjonen artikkel 1, som pålegger medlemsstater plikt til å forhindre og straffe de forbudte handlinger. Også selskaper er ifølge Einarsen forpliktet av den grunnleggende og overordnede folkeretten som gjelder for og mot alle (forpliktelser erga omnes) og som har gjennomslag overfor alle andre regler (jus cogens). At straffansvar for selskaper per i dag ikke kan håndheves ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC) eller andre internasjonale domstoler, er en annen sak.

Aktsomhetsplikt

For Norges Bank og Oljefondet gjelder intern rett gjennom mandatforskriften. I tillegg til de egne etiske retningslinjene henviser mandatforskriften til OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv, som innebærer plikt til å gjøre selvstendige aktsomhetsvurderinger og eventuelt helt avstå fra visse handlinger ved risiko for alvorlige brudd på menneskerettighetene.

De rettslige forpliktelser er også adressert av ph.d., advokat Line Gjerstad Tjelflaat i Dagens Næringsliv 17. august 2025. Hun skriver: «Det er på tide at debatten om Oljefondets ansvar løftes fra etisk refleksjon og vage ansvarsdiskusjoner til juridisk realitetsorientering. Alle aksjeeiere har et ansvar for å respektere menneskerettigheter.»

Advokat Tjelflaat tar ikke direkte opp den strafferettslige siden, men det gjør altså professor Einarsen. Samlet sett bør disse betraktningene oppta alle som driver forvaltning av betydelige investeringer.

Det synes å være gode holdepunkter for at forvaltere har en aktsomhetsplikt, men det vanskelige spørsmålet, etter undertegnedes syn, er å finne tilstrekkelig årsakssammenheng mellom erverv av en minoritetspost i et børsnotert selskap og selskapets handlinger. I tilfeller av store institusjonelle investorer som Oljefondet, kan det hevdes at man bidrar til en form for moralsk legitimering av selskapet, og derved selskapets aktiviteter. I hvert fall kan det registreres en viss grad av politisk forargelse når Oljefondet trekker seg ut av selskaper med etisk begrunnelse. Men det gjenstår å vise at et slikt signal inngår i vurderingen til et selskap som har som virksomhet for eksempel å levere våpensystemer til militære makter.

Det kan heller ikke ses bort fra at en minoritetsaksjonær benytter sin plass på generalforsamlingen til å bevege selskapet bort fra sin medvirkende praksis. Uten å være aksjonær har man i hvert fall svært liten påvirkningsmulighet.

En viktig bro

Uansett er det en viktig bro Einarsen og Tjelflaat bygger mellom aksjeforvaltning og folkeretten, og vi får håpe at selve debatten skaper større oppmerksomhet omkring plikten til å gjøre vurderinger av de menneskerettslige sider.

I første episode av «Brysom», en ny podcastserie ved Den Internasjonale Juristkommisjon (ICJ), norsk avdeling, diskuterer undertegnede og Einarsen nærmere noen av de prinsipielle rettsspørsmål et mulig straffansvar reiser i relasjon til selskaper og finansielle aktører, se episoden her: https://www.youtube.com/watch?v=bxK5_tdv5EY&t=6s