Som følge av unormalt mange begåtte drap de første dagene på nyåret, har ordningen med såkalt omvendt voldsalarm (OVA) fått stor oppmerksomhet. Så langt har politiet hatt rettslig adgang til å iverksette OVA – det vil si elektronisk kontroll ved hjelp av en fotlenke og GPS-signaler – bare for kontroll av idømte kontaktforbud, det vil si etter at straffesaken er behandlet i rettsapparatet.

Før jul vedtok Stortinget lovendringer som gjør det mulig å bruke OVA også som et såkalt straffeprosessuelt tvangsmiddel, det vil si at OVA kan tas i bruk for å kontrollere et besøks- eller oppholdsforbud ilagt av påtalemyndigheten, og da normalt før straffesaken kommer opp for domstolen. Lovendringen vil trolig tre i kraft i løpet av våren.

Meningsløst

Under høringen av lovforslaget oppfordret Norges institusjon for menneskerettigheter, Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter og Oslo statsadvokatembeter departementet til å avklare om personer som mangler skyldevne på grunn av utilregnelighet, kan underkastes elektronisk kontroll. I flere saker har påtalemyndigheten ønsket å ilegge personer dømt til tvungent psykisk helsevern kontaktforbud, men dette er blitt avslått av domstolene under henvisning til at et kontaktforbud ikke kan ilegges personer som er strafferettslig utilregnelige. I Borgarting lagmannsretts dom av 3. juli 2020 vises det til forarbeidene til straffeloven, hvor det påpekes at så lenge et kontaktforbud er et rettighetstap og derfor skal regnes som straff, jf. straffeloven § 29 bokstav f og § 57, kan det ikke ilegges en som mangler skyldevne.

At personer som utsettes for krenkelser begått av utilregnelige lovbrytere skal ha dårligere beskyttelse enn ofre for tilregneliges ugjerninger, virker ganske meningsløst. Med straffelovens nåværende kategorisering av kontaktforbud som et rettighetstap for lovbryteren, settes gjerningspersonens rettigheter foran den fornærmedes behov for effektive beskyttelsestiltak.

Proposisjonen

I lovproposisjonen om elektronisk kontroll av besøksforbud – Prop. 128 L (2022-2023) – har regjeringen ikke fulgt opp henstillingen om å avklare hva som skal gjelde for de utilregnelige. Stortingets justiskomité kommenterte ikke problemstillingen. Det som skrives i proposisjonen, er følgende:

«Når det kommer til tilregnelighet, mener departementet at de samme utgangspunktene som for ileggelse av besøksforbud og kontaktforbud, bør gjelde ved elektronisk kontroll. Det betyr at en person som kan ilegges besøksforbud, også kan ilegges elektronisk kontroll dersom vedkommende har personlige forutsetninger for det.»

Hva som menes er uklart. Det kan synes som departementet viderefører dagens rettstilstand når det gjelder de utilregnelige. I beste fall åpner den nå vedtatte loven for at påtalemyndigheten overfor personer som er idømt tvungent psykisk helsevern, kan gjøre bruk av det straffeprosessuelle tvangsmiddelet besøksforbud med OVA også etter at det er avsagt dom for tvungent psykisk helsevern. Besøksforbud vil imidlertid ha en varighet som er betydelig kortere enn et kontaktforbud. Prosessøkonomiske hensyn tilsier også at beskyttelsestiltak for fornærmede avgjøres under domstolens behandling av straffesaken, slik det gjøres når den tiltalte har skyldevne.

I en sak for Oslo tingrett høsten 2022 kom spørsmålet om kontaktforbud for en utilregnelig på nytt på spissen, noe som viser at problemstillingen som de tre høringsinstansene tok opp, ikke er upraktisk. I tingrettens upubliserte dom av 28. oktober 2022 ble en mann dømt bl.a. for å ha begått voldtekt, for mishandling av samboer og for gjentatte brudd på besøksforbud. Siden han var utilregnelig, ble han dømt til tvungent psykisk helsevern. Tingretten skriver følgende:

«Både aktor og bistandsadvokaten har i retten gitt uttrykk for at rettstilstanden er uheldig siden det i denne saken ville vært behov for kontaktforbud. Forsvarer har også gitt sin støtte til dette synspunktet.

Retten vil kort bemerke at slik saken ligger an, ville det utvilsom blitt idømt kontaktforbud for tiltalte overfor fornærmede dersom loven hadde åpnet for det. Retten viser til at en dom for tvungent psykisk helsevern ikke innebærer at en som dømmes til behandling vil bli værende i institusjon på ubegrenset tid. Tilbakeføring til samfunnet innenfor rammene av forsvarlig behandling, tilsyn og nødvendig kontroll vil alltid være et mål med slik tvungen behandling. Det tvungne vernet vil også etter all sannsynlighet være tidsbegrenset. I en slik fremtidig situasjon ville det etter rettens vurdering ha vært av stor betydning for fornærmede om det forelå et kontaktforbud som tiltalte måtte overholde. Retten er enig i at det er ønskelig med en lovendring på dette punktet.»

Behov for lovendring

Siden regjeringen ikke benyttet muligheten til å foreslå en slik lovendring i denne omgang, er det grunn til å tro at Riksadvokatens bebudede retningslinjer for elektronisk kontroll av besøksforbud blir slik at også personer som er utsatt for krenkelser begått av utilregnelige, vil kunne få den beskyttelse som OVA gir.

Men en lovendring som omdefinerer kontaktforbud fra å være en straff til å være et forebyggende beskyttelsestiltak, vil det fortsatt være behov for.