To personer ble i sommer dømt for illojalitet i arbeidsforhold, i forbindelse med at de brøt ut av et offshoreselskap i Stavanger for å etablere en konkurrerende virksomhet. Tvisten dreide seg blant annet om pliktene i oppsigelsestiden.
Arbeidsgiverne vant tvisten, men fikk langt mindre i erstatning enn de hadde krevd. Gulating lagmannsrett tilkjente likevel arbeidsgiveren fulle sakskostnader på nesten 1,4 millioner.
«I det vesentlige»
Det er denne sakskostnadsavgjørelsen utbryterne har utfordret. Temaet er definisjonen på «i det vesentlige», som er vilkåret som oppstilles i tvisteloven 20-2 for å få tilkjent sakskostnader.
I dommen var arbeidsgiveren altså tilkjent et lavere beløp enn hva som opprinnelig var krevet. Nå lagmannsretten likevel kom til at de hadde vunnet saken i «det vesentlige», skyldtes det at arbeidsgiverne, like før ankeforhandlingene, hadde fremsatt et forlikstilbud.
Avslo forlik
Dette tilbudet ble ikke akseptert av motparten, men tilbudet gikk ut på at tingrettens dom skulle legges til grunn. Og der hadde utbryterne gjort det bedre enn de endte med å gjøre det i lagmannsretten. Tingretten dømte dem til å betale kun 800.000 kroner, mens lagmannsretten landet på rundt 1,3 millioner. Så sammenlignet med denne summen, så var ankesaken en suksess for arbeidsgiveren.
Konklusjonen ble da til at saken likevel var vunnet i det vesentlige. Dette er feil, mener Høyesteretts ankeutvalg, og peker på at forlikstilbud kun er relevant i to sammenhenger:
- ved vurderingen av om ansvaret for sakskostnadene skal bortfalle eller lempes etter § 20-2 tredje ledd, og
- ved vurderingen av om sakskostnader skal tilkjennes en part som har fått medhold av betydning uten å vinne, jf. § 20-3.
Ikke nevnt i ordlyden
Deretter skriver Høyesterett:
«Forlikstilbud er derimot ikke nevnt i ordlyden i § 20-2 andre ledd. Slike tilbud er heller ikke, verken i lovforarbeidene, avgjørende høyesterettspraksis eller juridisk litteratur, trukket frem som relevant moment i vurderingen av om saken i det vesentlige er vunnet.
Både i tvisteloven § 20-2 tredje ledd og § 20-3 er avslåtte forlikstilbud nevnt som eksempler på «tungtveiende grunner», som i forhold til hovedregelen i § 20-2 andre ledd kan begrunne henholdsvis fritak for eller utvidelse av kostnadsansvaret. Dette er brede helhetsvurderinger. Utgangspunktet i differansevurderingen etter § 20-2 andre ledd er enklere og mindre sammensatt. Her skal det tas utgangspunkt i hvor stor del av kravet parten har fått medhold i og vurderes hvor tyngdepunktet i saken ellers ligger.
Når lagmannsretten i den foreliggende saken har vektlagt forlikstilbudet i vurderingen av om (arbeidsgiver) har vunnet saken i det vesentlige, jf. § 20-2 andre ledd, beror dette følgelig på feil generell lovforståelse.»
Konklusjonen blir da at lagmannsretten må behandle sakskostnadene en gang til, og kjennelsen finner du her.
.jpg.jpeg?quality=85)