Før avhør blir mistenkte orientert av politiet om sin rett til å la seg bistå av en forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av saken, jf straffeprosessloven § 94 første ledd. Mistenktes økonomiske evne eller prioriteringer er ofte styrende for om mistenkte benytter seg av retten.

I mange tilfeller har mistenkte rett til at forsvarerbistand betales av det offentlige. Politi og påtalemyndigheten har i disse tilfellene en plikt til å anmode retten om at forsvarer oppnevnes. Men det fremstår som at lovens ordning i praksis vurderes for restriktivt eller i verste fall ikke er kjent. Her forsømmer påtalemyndigheten sin plikt, og Riksadvokaten bør ta initiativ til en endring.

Påtalemyndighetens praksis

Hvor siktede er pågrepet og det blir klart at han ikke vil løslates innen 24 timer oppnevner påtalemyndigheten forsvarer i tråd med straffeprosessloven § 98 første ledd. Men hvor pågripelsen varer i kortere tid, eller hvor en mistenkt på vanlig måte kalles inn til avhør, er påtalemyndighetens praksis for restriktiv.

Erfaring viser at selv et sentralt etterforskningsskritt som avhør av mistenkte gjennomføres i saker som gjelder mishandling i nære relasjoner, grove voldssaker, større vinningssaker, grove narkotikasaker, sedelighetssaker med flere. Felles for sakene er at de ved eventuell senere domfellelse kan føre til lengre fengselsstraffer.

Lovens ordning

Retten kan oppnevne offentlig forsvarer for siktede når særlige grunner taler for det, jf straffeprosessloven § 100 annet ledd. Høyesterett har gjennom avgjørelsene HR-2015-1405-A og HR-2015-1406-A tolket bestemmelsen blant annet i lys av internasjonal utvikling. Sentralt har stått EMK art. 6 nr. 1 om rettferdig rettergang, jf. art. 6 nr. 3 bokstav c hvor det fremkommer at staten er forpliktet til å gi siktede uten tilstrekkelige midler rett til rettslig bistand vederlagsfritt når dette kreves i «rettferdighetens interesse». Regelen gjelder bare siktede, men skal tolkes i tråd med rettsutviklingen hvor også mistenkte er omfattet.

Det følger av påtaleinstruksen § 8-1 a at dersom siktede ikke benytter seg av retten til å la seg bistå av forsvarer, skal politi og påtalemyndighet likevel fortløpende vurdere om det foreligger særskilte forhold som nevnt i straffeprosessloven § 100 annet ledd. Dersom vurderingen tilsier dette, skal melding inngis til retten med anmodning om å vurdere oppnevning av offentlig forsvarer. Riksadvokaten har litt bortgjemt i sitt rundskriv RA-2016-2 pkt. 4.4 om politiavhør minnet påtalemyndigheten om bestemmelsen. Bakgrunnen for forskriftsbestemmelsen kommer frem i Prop. 141 L (2009-2010) side 83 hvor det uttales at «forskriftsendring av en slik plikt vil tydeliggjøre ansvaret for at blant annet avhørssituasjonen gjennomføres på en betryggende måte». Det er samme sted påpekt at det under etterforskningen normalt ikke er andre enn politiet og påtalemyndigheten som vil kunne målbære et behov for offentlig forsvarer.

Praksis bør endres

Offentlig oppnevnt forsvarer er en helt sentral rettighet. Mistenkte vil ved forsvarerbistand få råd og veiledning om sin posisjon som den enkelte sjelden vil håndtere godt på egen hånd.

Riksadvokaten bør legge til rette for at politi og påtalemyndighetens praksis endres. Det kan også være grunnlag for at påtalemyndigheten i samråd med domstolen finner løsninger som vil sikre at rettigheten ivaretas. I saker hvor mistanken knytter seg til et straffbart forhold som kan medføre en ikke helt kort fengselsstraff kan praksis ved Oslo tingrett i saker hvor mistenkte er under 18 år tjene til veiledning. I praksis oppnevner tingretten forsvarer for mistenkte ved avhør. I brev av 27. januar 2022 fra retten til Oslo politidistrikt så har retten også gitt politiet anledning til å oppnevne forsvarer på tingrettens vegne utenom arbeidstid.

Forsvarerbistand for mistenkte under 18 år reiser særlige spørsmål, men enhver mistenktes rett til forsvarerbistand kan på samme måte sikres hvor det er grunnlag for dette.