På tross av sterk utvikling i norsk økonomi og høy inflasjon særlig de siste årene, har erstatningsnivået stått på stedet hvil de siste tretti årene. Vi i Jussformidlingen mener at man burde få på plass mekanismer som forhindrer at inflasjonen spiser opp oppreisningen til skadelidte.
Erstatning for ikke-økonomisk tap, også kalt oppreisning, som tilkjennes ved usaklig oppsigelse eller avskjed, har hjemmel i dagens arbeidsmiljølov § 15-12 andre ledd. Etter bestemmelsen skal erstatningen fastsettes til det beløp som retten finner rimelig under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiver og arbeidstakers forhold og omstendighetene for øvrig. Vurderingen av hvorvidt den som er sagt opp skal få oppreisning eller ikke, beror på en skjønnsmessig vurdering, og erstatningsutmålingen må som følge av dette utvikles gjennom rettspraksis. Når domstolene ser til egen praksis for erstatningsutmåling er målet at erstatningssummene skal bli mer eller mindre like for like tilfeller.
Problemet er at det ikke tas stilling til endringer i inflasjon. I Norge har vi hatt en prisstigning på ca. 100 prosent fra starten av 90-tallet og frem til i dag (Se konsumprisindeksen). Vi ser likevel at oppreisningen stort sett er den samme i hele tidsperioden. I Rt. 1991 s. 236 tilkjente Høyesterett 50.000 kroner i oppreisning for en usaklig oppsigelse, hvor oppsigelsesprosessen hadde vært belastende for arbeidstakeren som følge av arbeidsgivers håndtering av saken. I en rekke dommer fra lagmannsretten i nyere tid gis det fortsatt kr 50 000 kr i oppreisning for tilfeller der arbeidsgiver har opptrådt uprofesjonelt i oppsigelsesprosessen og dette har vært belastende for arbeidstaker, se for eksempel LA-2019-57978, LA-2018-13876 og LA-2018-20761. Sett i lys av inflasjonen sier det seg selv at 50.000 kr i 1991 ikke tilsvarer 50.000 kr i 2022. I et tilbakeskuende perspektiv kan man dermed ikke si at like saker i realiteten blir behandlet likt.
Jussformidlingen mener er at når utmålingen fastlegges på bakgrunn av rettspraksis bør det finnes mekanismer som sørger for at utmålingsnivået fra tidligere praksis justeres i henhold til inflasjon. Her mener vi at retten selv kan ta ansvar for å benytte seg av generelle standarder som KPI (konsumprisindeksen) og indeksjustere beløpene i henhold til dagens prisnivå. For eksempel vil kr 50.000 i 1991 tilsvare nærmere 100 000 kroner i dag justert i henhold til KPI (Priskalkulator Norges Bank i perioden fra 1991 til 2021 - Priskalkulator (norges-bank.no)).
Til sammenlikning har man innen strafferetten knyttet oppreisningserstatningen til dagens grunnbeløp for en rekke voldhendelser, se blant annet HR-2022-980-A. Dermed vil oppreisningen som utbetales følge en mer naturlig økonomisk utvikling og følgelig vil like tilfeller i større grad bli behandlet likt, uten at inflasjon påvirker den reelle utbetalingen til den skadelidte. Det er ikke dermed sagt at man kan løse det på samme måte etter arbeidsmiljøloven som i strafferetten. Men vi i Jussformidlingen mener likevel at det kan legges klare føringer i rettspraksis eller i forarbeider for å gi domstolene en klar oppfordring til å justere oppreisningen ved usaklig oppsigelse eller avskjed etter KPI.
