Dømt til erstatning for overgrep – nå får han selv millionerstatning

Høsten 2011 ble mannen, som nå er i 50-årene, tiltalt for svært grove overgrep mot sin under 10 år gamle sønn. Straffesaken endte imidlertid med frifinnelse – både i tingretten, og i jurysaken som ble holdt i Borgarting lagmannsrett i 2012. Lagmannsretten kom imidlertid til at mannen med «klar sannsynlighetsovervekt» hadde gjennomført overgrep.

Han ble med andre ord frikjent strafferettslig, men dømt til å betale erstatning og oppreisning etter de sivilrettslige beviskravene. Da barnefaren krevde erstatning for urettmessig straffeforfølgelse, ble det likevel lagt til grunn at overgrepene mest sannsynlig hadde funnet sted, i tråd med lagmannsrettens dom fra 2012. Det er dette vedtaket som nå har vært prøvd rettslig. Spørsmålet for lagmannsretten har vært om EMK og Grunnlovens uskyldspresumsjon tilsier at man skal kunne få slik erstatning, selv om man er dømt etter de sivile kravene.

Må tolkes innskrenkende

Statens sivilrettsforvaltning har anført at bortfall av erstatning og oppreisning ikke strider med uskyldspresumsjonen i et tilfelle som dette. Spørsmålet er aldri behandlet av Høyesterett, men staten viser til en lagmannsrettsdom fra 2015, der en mann som var frikjent for sovevoldtekt, men dømt til oppreisning, ble nektet erstatning for urettmessig straffeforfølgning.

Barnefaren anførte på sin side at straffeprosessloven § 446 første ledd bokstav b må forstås slik at det ikke kan nektes erstatning med den begrunnelse at en siktet har gjort en handling han i en straffesak er frifunnet for. Etter en omfattende gjennomgang av praksis fra EMD, er lagmannsretten enig:

«Spørsmålet blir (...) om erstatning i denne saken kan nektes med den begrunnelse at A har utført de handlinger han er frifunnet for, uten at dette vil innebære en «voicing of suspicion». Slik denne saken ligger an, er det lagmannsrettens syn at det ikke lar seg gjøre. Den begrunnelse som er gitt av Statens sivilrettsforvaltning, er egnet til å reise tvil om A har gjort de handlinger han er frifunnet for. Lagmannsretten kan heller ikke se at det kan gis en annen begrunnelse som går klar av uskyldspresumsjonen.

(...)

Lagmannsretten har etter dette kommet til at straffeprosessloven § 446 må tolkes innskrenkende i et tilfelle som det foreliggende. Erstatningsbortfall kan ikke begrunnes med at siktede har begått den handlingen han er frifunnet for, når den frifinnende dommen bygger på at det ikke er tilstrekkelig bevist at han har begått handlingen. At siktede i straffesaken ble idømt erstatningsansvar, endrer ikke på det.»

– Ekstrem belastning

I dommen fra 2012, ble mannen dømt til å betale 150.000 kroner i oppreisning til barnet. Nå får han selv oppreisning fra staten, på 130.000 kroner. I tillegg tilkjennes han erstatning for tapte inntekter og advokatutgifter, samt en halv million i forsinkelsesrente. Totalsummen kommer dermed opp i mer enn tre millioner kroner – ganske nøyaktig 20 ganger oppreisningsbeløpet han for åtte år siden selv ble dømt til å betale.

Dermed fikk han ikke bruk for sin subsidiære anførsel, nemlig at nye bevis gjorde det usannsynlig at det i det hele tatt var skjedd noen overgrep. I en samværstvist fra 2016, kom nemlig Oslo tingrett til at det var mer tvil enn hva lagmannsretten tidligere hadde vurdert det til. Tingretten mente det var «en viss sannsynlighet» for at barnets forklaring i straffesaken kunne ha være inspirert av moren. Det var da på det rene at moren var syk, og led av paranoide vrangforestillinger. Dette blir ikke vektlagt av lagmannsretten.

Mannens prosessfullmektig, Bernt Heiberg, forteller at det er krevende for en som er frikjent å forfølge et slikt krav.

– Men hvorfor er det så lite praksis på dette? Det fremstår jo som en relativt praktisk problemstilling?

– Det tror jeg dels skyldes at det har vært en gradvis praksisendring hos staten her. Da erstatningsreglene ble endret tidlig på 2000-tallet, pleide staten ikke å nekte erstatning med denne begrunnelsen. Det gjør de nå konsekvent. I tillegg kommer at det er en ekstrem belastning for en som er frifunnet å gå denne runden en gang til. Det er dessuten en prinsipiell EMK-sak, så det blir fort ganske dyrt. Da må kravet være så stort at det forsvarer kostnaden, og det var det i dette tilfellet.

– Jeg ser at bare morarenten kommer på over en halv million.

– Ja. Det er dyrt for staten å bomme på jussen.

Tingretten kom i fjor til samme resultat, med tilnærmet samme begrunnelse. Staten valgte altså å anke den avgjørelsen til lagmannsretten, uten hell. Om saken vil bli anket videre til Høyesterett, er ikke avklart.