Det har i lengre tid pågått debatt om hvordan en kan sørge for at flere voldtektsforbrytere blir dømt til straff. Det er i hovedsak to forslag til løsning på dette som er fremme i debatten: Det ene er at straffeloven bør endres slik at det kreves samtykke til seksuell omgang for at det ikke skal dreie seg om voldtekt (samtykkebestemmelsen), det andre er å fjerne kravet til minstestraff på 3 år for domfellelse for voldtekt.

Det siste forslaget er begrunnet med at dommere kan vurdere bevisene for skyld for strengt når en vet at resultatet blir en lengre fengselsstraff for domfelte. En kan si mye rundt «samtykkebestemmelsen», det skal jeg la ligge her, men det andre forslaget – fjerning av minstestraffen for å påvirke bevisvurderingen – vil jeg si noe om.

Bevisvurderingen

Dette forslaget drøftes «seriøst» av en rekke fremtredende aktører i rettspleien, for eksempel i den høyere påtalemakt, og det skrives i pressen at Justisdepartementet nøye vurderer fremleggelse av lovforslag om dette. 

Undertegnede har i mange år arbeidet på alle sider av bordene i rettsalene – som aktor, forsvarer, bistandsadvokat og de siste 10 årene som dommer, og jeg har arbeidet mye også med denne typen straffesaker. Det ligger i disse sakers natur at bevisvurderingen ofte byr på store utfordringer fordi det har ikke vært noen andre til stede når voldtekten fant sted, og det kan også være smått med andre bevis som blåmerker, sundrevne klær etc. Det vil ofte være en «ord mot ord» situasjon mellom tiltalte og fornærmede, som retten må forholde seg til og vurdere.

Beviskravet i norsk strafferett er strengt. Enhver rimelig tvil skal komme den tiltalte til gode. Det betyr at retten skal være så nær som 100 % sikker på at tiltalte er skyldig for å kunne dømme til straff. En teoretisk usannsynlig tvil som måtte foreligge skal retten derimot se bort ifra. Retten skal tolke og veie styrken av alle beviser i saken enkeltvis og samlet, og er retten i rimelig tvil etter dette, skal tiltalte frifinnes. 

Beviskravet er like strengt i alle straffesaker; uavhengig av om det dreier seg om drap, voldtekt eller promillekjøring. Det ligger videre i dette systems natur at en vil få flere gale frifinnelser (tiltalte har faktisk gjort det han er tiltalt for, men frifinnes) enn flere gale domfellelser (tiltalte har ikke gjort det han er tiltalt for, men han dømmes skyldig til straff).

Ikke matematikk

I det det ikke finnes noe guddommelig matematikk for å kunne vurdere bevis i (alle) straffesaker er det akkurat dette som er hensikten med beviskravet; det er bedre at 100 skyldige går fri enn at 1 uskyldig blir straffet. Begrunnelsen er innlysende i en rettstat; påføring av straff er et alvorlig onde fra staten – uriktig domfellelse av uskyldige må unngås nærmest for enhver pris.

For en fornærmet som må oppleve at tiltalte blir uriktig frifunnet er det selvsagt alvorlig, og kanskje ikke til å leve med, men dette hensynet må tre tilbake av hensynet til faren for uriktig domfellelse av tiltalte. 

Så hva er logikken bak tanken om å fjerne minstestraffen for at dommere skal finne flere tiltalte for voldtekt skyldige? Satt på spissen er vel tanken slik: dommere vil tenke at tiltalte får «bare» 1 år fengsel, så da kan en være noe mer lemfeldig med hvor strengt en vurderer bevisene, enn om tiltalte løper risiko for 3 år i fengsel. 

Dette vil jeg mene er helt uhørt, og en er på ville veier på et svært alvorlig samfunnsområde som straffesaksbehandling er.

Vi dommere bør være såpass harde i hodet – og rakrygget – at vi ikke går på og lar oss påvirke av slike holdninger i vår bevisvurdering – og det gjelder for så vidt uansett hvilken sak det gjelder.

Uten påvirkning

Vi skal holde guarden oppe, og ha en kjølig og korrekt holdning til det strenge beviskravet en har i strafferetten, uten påvirkning av ønske om flere domfellelser med løsninger som ligner på grep de tar i land vi ikke liker å sammenligne oss med, og som øker risikoen for uriktige domfellelser. 

For oss fagdommere med erfaring er dette som utgangspunkt uproblematisk, men en må ikke miste av syne at i straffesaker er lekdommerne, altså dommere som ikke er juristutdannet og er trukket ut til å gjøre tjeneste som dommere i den enkelte sak etter liste fra kommunestyret, i flertall både i tingrettene og i lagmannsrettene. Det kan være ekstra utfordring for disse å holde tunga beint i munnen under bevisvurderingen av om tiltalte er skyldig eller ikke om det spilles på følelsesmessige forhold rundt utsikten til straffereaksjon.

For ordens skyld nevner jeg at det kan være at kravet til minstestraff for voldtekt bør fjernes, eller justeres ned, av andre grunner enn at dommere skal «lures» til en uriktig bevisvurdering. Det finnes mange grader av alvorlighet i voldtektssaker som vanskelig avspeiles i lovpålagte straffereaksjoner.

.