Da nedstengingen av samfunnet var et faktum, viste norske dommere og domstolledere, med god hjelp fra Domstoladministrasjonen, en stor ståpåvilje og kreativitet for å holde hjulene i gang. Strømmingen av rettssaken om Y-blokken er illustrerende i så måte. På grunn av at digitaliseringen av domstolene var kraftig forsinket, noe som gjelder så godt som alle land i studien, måtte domstolene ty til Reodor Felgen-løsninger våren 2020. Gjennomføringen av digitale rettsmøter var nok ikke optimal, men likevel forsvarlig – og bedre enn en lang utsettelse av sakene. Evnen og viljen til en lynrask omstilling har vært slående og bidratt til at restansene og saksbehandlingstiden ikke har økt nevneverdig.
Domstolene i mange andre land har hatt større problemer. I Polen og Kroatia har domstolene vært nedstengte i perioder. I Danmark, Japan og Tyskland, har mangel på teknologi, både saksbehandlingssystem og raskt internett, forsinket den digitale omstillingen under pandemien. Franske og tyske dommere som er skeptiske til fjernmøter har valgt å utsette saksbehandlingen eller overført saken til skriftlig behandling. I Australia og USA har sivile saker med jury blitt utsatt eller saken har gått uten jury.
Domstoler i common law-land samt i Norge og Finland ser ut til å ha kommet best ut av pandemihåndteringen, til tross for at muntlighet står sterkt i disse land. Antakelig har tilliten til at retten utøver godt skjønn og fleksible regler gjort det mulig for dommerne å tilpasse saksbehandlingen til pandemien.
Utfordringer med rask omstilling
Digitaliseringen har ikke gått knirkefritt. En utfordring er at domstolene har tolket regelverket om fjernmøter på ulike måter. Noen domstoler har i perioder utsatt svært mange rettsmøter, mens andre har avviklet saker normalt, enten heldigitalt eller i hybridformat, uten at forskjellene kan forklares med variasjon i smittetrykk. Ulik praksis leder til forskjeller i tilgangen til en rask og effektiv saksbehandling. Noen land har regler for hvilke saker som må gå i rettssalen.
Fjernmøter reiser en rekke prinsipielle spørsmål. Under hvilke forutsetninger er en digital saksbehandling forsvarlig? Er noen typer av saker uegnet til digital saksbehandling? Bør man tillate at den ene parten møter fysisk i rettssalen, mens den andre møter digitalt? Bør vitner i noen typer av saker førest i retten? Påvirker fjernavhør hvordan vi vurderer troverdigheten til et vitne, og i så fall, på hvilken måte? Hvordan sikrer vi oss at parten ikke påvirker et vitne ved et fjernavhør? Hvordan sikrer vi oss lik tilgang til domstolene når enkelte deler av Norge mangler raskt internett? Vi trenger mer vitnepsykologisk forskning og en grundig debatt for å svare på disse spørsmålene.
Tvisteloven og digitaliseringen
Et interessant funn i studien er at de fleste land har gjort få endringer i loven. Endringene omhandler mest «tekniske» spørsmål, for eksempel digitale signaturer. Tvisteloven er et eksempel på at fleksible, teknologinøytrale regler gir retten det nødvendige handlingsrommet, til tross for at reglene ble til for 20 år siden.
Selv om reglene som helhet fungerer godt, trenger vi en gjennomgang av tvisteloven. For eksempel tar ikke reglene høyde for at ingen, kanskje heller ikke dommeren, er i rettssalen. I England har man drøftet om man bør forby at dommeren deltar i et rettsmøte fra sin feriebolig i utlandet. Telefonavhør og telefonmøter bør antakelig være en reserveløsning dersom videomøte ikke lar seg gjennomføre. I denne forbindelsen bør vi også modernisere reglene om digitale beviser.
Digitaliseringens muligheter
Studien tyder på at pandemien vil sette varige spor i sivilprosessen. I mange land har retten prøvd å unngå rettsmøter ved å overføre saker til mekling eller skriftlig prosess, eller ved å senke terskelen for å avgjøre saken på prosessuelt grunnlag. Fordi lange rettsmøter med mange vitner er tunge å gjennomføre digitalt, har retten et insentiv til å begrense antallet på og lengden av avhør. Pandemien ser ut til å fremskynde utviklingen i retning av en mer skriftlig saksbehandling. Spørsmålet er hvordan vi i Norge bør forholde oss til utviklingen.
Digitaliseringen rokker ved grunnleggende forestillinger som de nåværende reglene er basert på. Muntlig kommunikasjon antas å være synkron, mens skriftlig kommunikasjon er asynkron og tidkrevende. Reglene om skriftlige innlegg er papirbaserte, og tar ikke høyde for at det er mulig for partene å skrive i et felles digitalt dokument. Partene kan altså sende inn en felles skriftlig redegjørelse om faktiske eller rettslige spørsmål, eller et felles sluttinnlegg som gir klart uttrykk for hva partene er uenige om.
Vi må utnytte endringene i kjølvannet av pandemien til å utvikle en sivilprosess som er basert på dagens teknologi, ikke gammel teknologi.
