Det spesielle i saken Høyesterett avgjorde mandag, var at den personen som besøksforbudet skulle beskytte, en kvinne, ikke selv ønsket å være beskyttet av et besøksforbud.
Kvinnen var ikke fratatt sin rettslige handleevne, men var lett psykisk utviklingshemmet, med uspesifisert psykose og rusmisbruk. Besøksforbudet rettet seg mot kjæresten hennes, etter at han gjentatte ganger – tross bortvisning – hadde oppsøkt henne i et kommunalt bofellesskap, og lokket med gaver, alkohol og reseptbelagte legemidler.
Prøvingsretten
Utgangspunktet for Høyesteretts sak er at mannen er tiltalt for brudd på besøksforbudet, og spørmålet er om domstolene i den sammenheng skal vurdere om besøksforbudet var gyldig. Tingretten la besøksforbudet uprøvd til grunn, og domfelte mannen. Gulating lagmannsrett opphevet deretter denne dommen, og skrev:
«Lagmannsretten finner det enstemmig klart at tingretten ved vurdering av om den enkelte overtredelse kan straffes, plikter å foreta en vurdering av om handlingen er rettsstridig. Når det i tillegg påberopes at forbudet utgjør et brudd på EMK, må også dette vurderes. Slik den saken fremstår, var den vurdering som tingretten foretok ikke tilstrekkelig.»
Påtalemyndigheten mener lagmannsretten her gikk for langt i å kreve en selvstendig «omkamp» om det underliggende besøksforbudet, og anket til Høyesterett. Nå har de altså medhold, med fire mot én stemme. Førstvoterende Thom Arne Hellerslia konstaterer at spørsmålet verken er løst løst i forarbeider eller rettspraksis, men at det ikke kan være tale om prøving av om det var tilstrekkelig grunn til å ilegge besøksforbudet. Og videre:
«Det kan kun prøves om det er tale om en så graverende feil at besøksforbudet er en nullitet.
Jeg bemerker at en slik løsning har gode grunner for seg. Dersom den som besøksforbudet er rettet mot, er uenig i forbudet, kan han eller hun angripe dette med rettsmidler eller begjære omgjøring. Fram til forbudet eventuelt er endret, må dette overholdes. Det ville være et skår i effektiviteten av besøksforbud dersom den som mener å ha grunnlag for å angripe besøksforbudet, kan la være å overholde dette og i stedet ta ankepunktene mot forbudet opp i straffesaken.»
Dissens
Flertallet legger videre til grunn som forutsetning at spørsmål om forbudet er i strid med menneskerettslige forpliktelser, i dette tilfellet var det anført EMK artikkel 8 om privatlivets fred, er behandlet på en forsvarlig måte.
Mindretallet, Kine Steinsvik, er derimot enig med lagmannsretten i at domstolen må gjøre en selvstendig vurdering av om det underliggende besøksforbudet var holdbart etter EMK.
«Mitt syn er oppsummeringsvis altså at det ikke kan gjelde noen begrensninger i domstolenes kompetanse til å prøve konvensjonsmessigheten av det underliggende besøksforbudet i straffesaken. Om domstolene i den konkrete saken vil ha plikt til å prøve konvensjonsmessigheten, må bero på hva partene gjør gjeldende og om domstolen av eget tiltak blir klar over spørsmål som kan reise tvil om straffbarhetsvilkårene er oppfylt, sml. HR-2021-1453-S Nav avsnitt 59–60. (...) Jeg er på denne bakgrunn enig med lagmannsretten i at tingretten, slik saken lå an, ikke kunne legge den tidligere kjennelsen om besøksforbud uprøvd til grunn, og dermed unnlate å vurdere tiltaltes anførsler om EMK-brudd nærmere.»
Dommen finner du her.
