Det er ikke bare i Norge at det reises tvil om portforbud som virkemiddel for å bekjempe pandemien. I Nederland ble portforbudet nylig kjent ulovlig og opphevet av distriksretten i Haag. Staten ble saksøkt av organisasjonen Viruswaarheid.nl med krav om opphevelse av portforbudet. Saken ble avsagt av Rechtbank Den Haag, som 16. februar avsa dom for umiddelbar opphevelse av forbudet. Staten har allerede anket og begjært utsatt iverksettelse av dommen.

Portforbudet var vedtatt av regjeringen 22. januar med hjemmel i loven om særlige unntaksfullmakter under sivile forhold av 3. april 1996 (Wet buitengewone bevoegdheden burgerlijk gezag), etter en diskusjon i parlamentet 21. januar. Forbudet ble angrepet både på det grunnlaget at det lå utenfor de ekstraordinære fullmaktene i loven og på det grunnlaget at det uansett representerte et uforholdsmessig inngrep i grunnleggende rettigheter.

Retten tok utgangspunkt i at for å bruke unntaksmulighetene i loven må det foreligge ekstraordinære omstendigheter som kreve en umiddelbar inngripen fra myndighetene. Dette innebærer at behovet for inngrep som innebærer begrensninger i menneskerettighetene må være åpenbart, og at andre midler som skal sikre orden og sikkerhet ikke lenger er tilstrekkelige.

Retten aksepterte at staten hadde godtgjort at situasjonen med ukontrollert smitte av nye virusvarianter var alvorlig, og at staten under slike forhold kan gripe til de midler den anser nødvendig for å beskytte befolkningens helse, noen den også har plikt til. Staten har et vidt handlingsrom, men den plikter å sikre seg nødvendig legitimitet ved å hele tiden å vurdere tiltakenes forholdsmessighet.

Portforbud er en svært inngripende begrensning av folks frihet, og krever derfor en meget omhyggelig beslutningsprosess. Et slikt tiltak kunne etter rettens oppfatning ikke besluttes ved bruk av unntaksfullmakter, selv om parlamentet hadde blitt konsultert som ledd i prosessen. Retten pekte på at portforbud hadde blitt diskutert som et av flere virkemidler, og behovet fremsto derfor ikke som så umiddelbart og akutt at det kunne rettferdiggjøre at man ikke brukte den vanlige prosedyren for vedtakelse av lover.

Retten tok også stilling til om et portforbud kan forsvares uavhengig av om det blir vedtatt etter en korrekt lovgivningsprosedyre eller ikke. Selv om staten har et vidt spillerom, må den uansett forklare hvorfor et så vidtgående virkemiddel er uunngåelig. Den viste til at portforbud ikke ble vurdert da smittenivået var på sitt høyeste. Selv om viruset har mutert i varianter som kanskje er mer smittsomme, er det ikke opplagt at det i seg selv kan begrunne et tiltak som portforbud. Før et så vidtgående inngrep introduseres, må staten vise at ingen andre mindre inngripende virkemidlet står til rådighet, og at et portforbud vil ha et betydelig effekt på å begrense smitte.

I denne forbindelse fant retten det påfallende at myndighetene ikke hadde forsøkt seg med anbefalinger til befolkningen om å holde seg innendørs i de periodene som et portforbud skulle gjelde for, og målt effektene av dette. Med hensyn til erfaringene fra andre land som Frankrike, pekte retten på forskjeller i tradisjoner for uteliv om kvelden og natten, og dessuten på at portforbudet ble innført midt på vinteren og på tidspunkter da alle butikker, restauranter og kafeer var stengt.

Retten fant alt i alt at statens syn om behovet for portforbud var i det minste diskutabelt, og ikke særlig overbevisende begrunnet. På dette grunnlaget beordret retten en umiddelbar heving av portforbudet.

Dommen slutter seg inn i en rekke rettsavgjørelser fra flere land i Europa, som viser at selv om myndighetene har en plikt til å bruke til dels vidtgående midler til å bekjempe pandemien, så må de begrunne både hvorfor de må bruke unntaksfullmakter, og de må vurdere forholdsmessigheten av tiltakene når de griper inn i menneskerettighetene og grunnlovfestede rettigheter. Det holder ikke bare å vise til at myndighetene må være føre var.