I kjølvannet av konkursen til et selskap som produserte containere, ble det reist straffesak mot flere av de sentrale personene i selskapet. Bakgrunnen var at de kot tid før konkursen hadde opprettet nye selskaper der de selv hadde sentrale posisjoner, og så gjort produksjonstegninger for containerne tilgjengelige for disse selskapene.
For Høyesterett argumenterte de tiltalte for at de ikke hadde redusert verdien i det konkursrammede selskapet, ettersom de ikke hadde hindret et formuesgode fra å tjene til dekning overfor fordringshaverne. Tegningene var jo fortsatt i selskapet, de var bare mangfoldiggjort også til et annet selskap.
Lagmannsretten hadde imidlertid funnet bevist at verdien av tegningene var redusert som følge av delingen, og at dette måtte likestilles med formuesforringelse. Førstvoterende Espen Bergh skriver at spørsmålet ikke er behandlet rettspraksis eller juridisk teori, og videre:
«Forsvarerne har gjort gjeldende at loven benytter begrepet "hindre", og at dette innebærer at bestemmelsen bare kan anvendes der et formuesgode helt faller bort som dekningsmulighet. Det er vist til at produksjonstegningene var i behold i GMM-selskapene og dermed fortsatt kunne tjene til dekning for fordringshaverne, selv om de hadde redusert verdi.
Jeg er enig i at ordet "hindre" isolert sett kan lede tanken i retning av at en bestemt handling eller virkning helt ut blir stoppet eller avverget.
Det avgjørende for forståelsen må imidlertid være lovens uttrykk – "handling som er egnet til å hindre at et formuesgode tjener til dekning" – lest i sammenheng. Bruken av formuleringene "egnet til" og "tjener til dekning" synes ikke å gi anvisning på en skarp avgrensning, men taler i retning av at også tilfeller der resultatet er en redusert dekning, omfattes.»
De tre tiltalte fikk henholdsvis 60, 60 og 45 dagers fengsel for forholdet.
