Jeg er advokat i Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage), men skriver på egne vegne med støtte fra flere kollegaer. Rettssaksavdelingen i Helseklage fører sakene når staten ved Pasientskadenemnda blir saksøkt, og er et av landets største prosedyremiljøer. Vi er 15 advokater som håndterer 150–200 stevninger og 75–100 hovedforhandlinger i året.

Jeg opplever et uheldig press fra flere domstoler om beramming av hovedforhandling innen seks måneder fra inngitt stevning. Jeg mener at dette kan være i strid med kravene til forsvarlig saksforberedelse og kontradiksjon etter tvistelovens formålsbestemmelse i § 1-1, og at det fører til dårlig ressursutnyttelse.

Mest opptatt av måloppnåelse

Ifølge tvisteloven § 9-4 (2) bokstav h skal retten som hovedregel, og etter drøfting med partene, beramme hovedforhandling innen seks måneder etter stevning. Det kan gjøres unntak dersom «særlige grunner gjør det nødvendig». Dato for hovedforhandling fastsettes ofte i planmøtet, som vanligvis er kort tid etter tilsvar.

Flere dommere presser på i planmøtet for å beramme saken innen fristen. Dette skjer selv om en eller begge advokatene ber om lengre tid. Presset kommer fra domstolledere som er opptatt av egen statistikk. De ignorerer at det tar tid å oppnevne medisinsk sakkyndig for retten, og at advokatenes kalendere allerede er fulle det neste halvåret. I stedet for å være et godt konfliktløsningsorgan for partene, bruker retten fristen til egen måloppnåelse.

Når det er vanskelig å beramme en sak innen fristen, eller hvis en sak må omberammes, ber domstolen ofte partene om å heller avtale stansing etter tvisteloven § 16-17. Stansing påvirker nemlig ikke domstolens statistikk for saksavvikling. Dette skjer for eksempel når en sak må utredes ytterligere på grunn av nye opplysninger eller rettsoppnevnt sakkyndig ikke har levert rapporten innen fristen for avsluttet saksforberedelse.

Noen domstoler reduserer også den alminnelige tilsvarsfristen fra tre til to uker. Dato for planmøtet blir fastsatt før tilsvaret er levert, legges utenom alminnelig arbeidstid og i rettsferier.

Vurderer ikke egnethet

Retten glemmer ofte å gjøre en konkret vurdering av saken og om den er egnet for beramming innen seks måneder, selv om § 9-4 (2) bokstav h gir anvisning på dette. I Juridika lovkommentar er tidkrevende sakkyndigvurderinger brukt som konkret eksempel på behov for lengre berammingstid.

Det virker som om domstolen i liten grad er bevisst på dette. I personskadesaker er det regelmessig behov for å oppnevne medisinsk sakkyndig. Partene skal bli enige om kandidater og mandat, og finne en lege som har kapasitet. For å få en forsvarlig saksforberedelse, må partene vurdere erklæringen i god tid før hovedforhandlingen i samråd med egen part og egen sakkyndig fordi sakene ofte blir trukket eller forlikt.

Er fristen viktigere?

Rask saksavvikling kan være et kvalitetstegn, men det blir et rettssikkerhetsproblem når domstolen vekter dette på bekostning av hensynet til forsvarlig saksforberedelse og kontradiksjon.

På grunn av kort berammingstid leverer ofte rettsoppnevnt sakkyndig erklæringen sin så kort tid før hovedforhandlingen at vi ikke får tid til å vurdere saken på nytt i samråd med klient og egen sakkyndig. Dersom retten nekter å omberamme saken, kan det i ytterste konsekvens tvinge fram uriktige forlik eller at en sak som burde vært forlikt går for retten. I et større perspektiv er dette problematisk, siden staten også har ansvar for å oppnå et materielt riktig resultat – både for likebehandling av pasientene og bruk av fellesskapets midler.

Det virker som om domstolen forventer at advokatene kan møte i hovedforhandling innen fristen. I standard innkallingsbrev til planmøte fra Trøndelag tingrett står det: «Domstolen forutsetter at alle aktører er tilgjengelige innenfor fristen». For en prosedyreadvokat med minst to berammede saker per måned neste halvår, i tillegg til andre oppgaver, er dette særdeles vanskelig. Mener domstolen at jeg skal møte i retten uten forberedelse? Eller skal staten måtte betale en ekstern privatpraktiserende advokat til å ta oppdraget til tredobbel timepris? Dette er sakskostnader som pasienten risikerer å måtte dekke og fører til dårlig ressursutnyttelse.

Advokater på saksøkersiden som ikke klarer å stille i saken innen fristen, får beskjed om at de ikke skulle påtatt seg den. Skal domstolene styre retten til å velge egen prosessfullmektig? Jeg har til og med fått beskjed om at staten heller får forlike saken om berammingstiden blir for lang. Er fristen viktigere enn hensynet til et riktig resultat?

Ofte må en sak omberammes fordi det er vanskelig å få tak i sakkyndig, den sakkyndige trenger mer tid til erklæringen eller kan ikke møte på allerede berammede datoer. I praksis er der dermed legene som styrer hvor raskt en sak kan avvikles, og utsettelsen skjer vanligvis så sent at allerede avsatt tid ikke kan brukes til andre rettssaker.

Utfordrer både rettssikkerhet og tillit

Domstolens idé- og verdigrunnlag er uavhengighet, rettssikkerhet og tillit. Streng overholdelse av berammingsfristen utfordrer både rettssikkerheten og aktørenes tillit til domstolen. Jeg mener også at det er i strid med embetsdommers uavhengighet å bli presset til å overholde fristen i alle sakstyper. Det er også et arbeidsrettslig spørsmål hvilken styringsrett domstolen har i å pålegge prosessfullmektiger oppmøte i rettssaker.

Jeg ønsker at saksbehandlingstid ikke skal være så sterkt styrende i domstolen. Jeg ønsker at retten skal beramme lengre fram i tid, og forstå at det gir mer effektiv ressursutnyttelse. I saker der sakkyndig skal oppnevnes, ønsker jeg at saken berammes først etter at rapporten er klar. Da kan det hende at det ikke blir nødvendig å beramme, fordi saken forlikes eller trekkes. Da blir det også avklart i god tid før hovedforhandling om saken skal gå, noe som frigjør tid for alle aktørene. Dette har blitt gjort i noen domstoler med stort hell. Med en mer skjønnsom bruk av unntaksbestemmelsen «særlige grunner», er dette mulig å oppnå for alle domstoler. Hvis ikke, bør det komme en lovendring.