Ordningen med koronahotell er blitt et uføre både for dem som rammes av unødvendig firkantede og inngripende regler, men også for regjeringen. Nå forsøker departementet å hjelpe regjeringen ut av dette uføret med et dårlig kamuflert prokuratorknep.

Karantenehotellordningen ble innført ved kongelig resolusjon 6. november 2020 om endringer i covid-19-forskriften. Endringsforskriften ble gitt med hjemmel i smittevernloven § 7-12. På pressekonferanse 9. desember annonserte justisministeren at regjeringen vil myke opp i reglene, men nevnte ikke at for å gjøre det må den bryte smittevernloven. Etter smittevernloven § 7-12 skal bestemmelser regjeringen gir etter denne hjemmelen fremmes for Stortinget som forslag til lov dersom de skal vare ut over 30 dager. Det må bety at regjeringen ikke har kompetanse til endre eller videreføre reglene når de har vart over 30 dager, men må overlate dette til Stortinget. Denne erkjennelsen lå også til grunn for det forslaget til endring i smittevernloven som justisdepartementet sendte på høring 25. november, som tok sikte på å gi regjeringen en klar hjemmel til å videreføre og endre forskriften, se notatets side 21.

Nå legger departementet i et nytt høringsnotat fra 9. desember opp til at forskriften skal endres uten å vente på Stortingets behandling. Spørsmålet om hjemmel tas ikke opp i dette notatet, så vi får ingen begrunnelse for hvorfor departementet har skiftet standpunkt. Noe som likevel kan forståes i den retning, er en uttalelse departementet kommer med i høringsnotatet side 3, hvor det sier at «selve plikten til opphold på karantenehotell for personer i innreisekarantene ble gitt med hjemmel i smittevernloven § 7-12 (…) mens de andre forskriftsendringene ble vedtatt med hjemmel i § 4-3.» Her ser det ut til at departementet forsøker å skaffe seg rom til å endre på de delene av forskriften om karantenehotell som ikke omfatter «selve plikten».

Hva var de som ble vedtatt?

Karantenehotell ble innført ved en forskrift 6. november om endring i Covid-19 forskriften. Endringsforskriften inneholdt en ny § 5 om krav til de som skal være i innreisekarantene, § 5a om krav til de som skal være i smittevernkarantene og § 20 om myndighet til justisdepartementet til å fastsette krav til gjennomføringen av karanteneordningen. I tillegg ble det gjort noen endringer i henvisninger i  § 15 om frisørvirksomhet og lignende. Forskriften ble hjemlet i smittevernlovens § 4-3, § 4-3a og § 7-12. Innreisekarantene er hjemlet i § 4-3 og smittevernkarantene er hjemlet i lovens § 4-3a.

Hva var det så som ble hjemlet i § 4-12? I følge lovavdelingen i høringsnotatet fra 25. november, var det «dagens regler om karantenehotell», se s. 17. Lovavdelingen sier videre, «Reglene om opphold på karantenehotell for personer i innreisekarantene etter covid19-forskriften § 5 og forskriftshjemlene i covid-19-forskriften § 20 andre ledd ble fastsatt med hjemmel i smittevernloven § 7-12», se s. 21. Dette stemmer også godt med forslaget til lovbestemmelse som ble fremlagt i høringsnotatet som var:

«Kongen kan for å forebygge eller motvirke overføring av covid-19 gi forskrift om hvor og hvordan personer som reiser inn til Norge, skal gjennomføre karantene. Kongen kan også gi forskrift om egenandel til dekning av kostnader ved karanteneopphold for personer i karantene eller deres arbeids- eller oppdragsgiver. Kongen kan gi forskrift om saksbehandlingsregler for vedtak gitt i medhold av forskrift etter andre ledd, herunder gjøre unntak fra forvaltningslovens regler i kapittel IV, V og VI.»

Her ser vi således at både plikten til å gå i karantenehotell, unntakene fra denne plikten og innholdet av den ble fastsatt i medhold av smittevernloven § 7-12 slik lovavdelingen så det.

Unndrar fra Stortinget

Nå innfører departementet et skille mellom «selve plikten» som er hjemlet i § 7-12 og «de andre forskriftsendringene». Hva skulle det være? Det departementet foreslår å endre, er bestemmelser i forskriftens § 5 andre ledd bokstav a og b. I tillegg foreslås et nytt tredje ledd. Bestemmelsen i § 5 er i dag bygget opp slik at første ledd slår fast at personer i innreisekarantene skal oppholde seg på karantenehotell i karantenetiden. Andre ledd gir en del unntak fra dette ved å si at plikten i første ledd likevel ikke gjelder for personer som oppfyller visse nærmere bestemte vilkår. Det nye tredje ledd gir personer som reiser sammen adgang til å være i innreisekarantene sammen.

Logikken i departementets skulle således være at de deler av forskriften som pålegger innreisekarantene må hjemles i smittevernloven § 7-12, mens de delene som avgrenser pliktens rekkevidde ikke trenger å hjemles her. Dette er ikke innlysende logisk. Hvordan kan man fastsette en plikt uten å avgrense den? Hvis regjeringen kan avgrense plikten uten å benytte seg av § 7-12, kan de da også utvide den ved å innskrenke unntakene? Eller må den gå til Stortinget eller eventuelt benytte seg av § 7-12 hvis den vil reversere de endringene som den nå vil innføre? I rundskrivet i dag står det at båt eller campingvogn ikke er «egnet oppholdssted». Etter denne logikken skulle regjeringen måtte bruke § 7-12 om den finner ut av at dette bør tas inn i forskriften, da det jo utvider «selve plikten». Eller gjør det ikke det?

En slik sondring som departementet antyder er meningsløs. Den er dessuten uten støtte i rettskildene. Loven omhandler i § 7-12 «bestemmelser av lovgivningsmessig innhold», ikke fragmenter av bestemmelser som utgjør «selve pliktelementet». Beredskapsloven § 3 som § 7-12 viser til snakker om «bestemmelser gitt av Kongen», og sier at Kongen kan oppheve dem eller legge dem frem for Stortinget som lovforslag. Og lovavdelingen mente for to uker siden, som vist ovenfor, at «reglene om opphold på karantenehotell» er hjemlet i § 7-12, noe som er den eneste logiske og fornuftige måten å se det på.

Det standpunktet departementet nå har inntatt kan ikke forstås på annen måte enn at det ønsker å unndra fra Stortinget den behandlingen av karantehotellreglene som er foreskrevet i smittevernlovens hjemmelsbestemmelse. Stortinget kan selvsagt frata seg selv denne muligheten ved å endre smittevernloven slik departementet har lagt opp til i høringsnotatet om endring av smittevernloven. Men departementet kan ikke frata Stortinget denne retten gjennom det som fremstår som dårlige prokuratorknep.