Til våren skal Høyesterett behandle en prinsippsak om oppreisning for krenkelse av EMK. Kjernen i diskusjonen, som har versert med sprikende resultater i underrettene de siste årene, er om EMK artikkel 13, på egne ben, gir en tilstrekkelig hjemmel til å tilkjenne oppreisningserstatning. Spørsmålet er kommet opp både i tilknytning til de såkalte nakenvisitasjonssakene, og i forbindelse med barnevernstvister.
Les: Nå skal Høyesterett avgjøre diskusjonen om oppreisning for brudd på EMK
Det er en barnevernsak som er utgangspunktet for saken Høyesterett har sluppet inn, og i høst meldte Advokatforeningen seg som partshjelp for saksøkerne. Saksøkte er en kommune i Troms, og de har hatt klare innvendinger mot Advokatforeningens deltakelse.
Ble ikke hørt
Like før juleferien kom konklusjonen fra Høyesteretts ankeutvalg. Den ble at foreningen skal få lov til å delta. Kommunens prosessfullmektig, Frode Lauareid fra KS Advokatene, som ikke selv er medlem av Advokatforeningen, argumenterte mot.
– Når Den Norske Advokatforening skal «virke for rett og rettssikkerhet», vil det også gjelde uavhengig av hvem advokaten representerer. Alle, også offentlige organer, har krav på «rett og rettssikkerhet». Det Advokatforeningen gjør i denne saken, er å identifisere seg med klientene som medlemmene har. Det skal ikke advokater gjøre, og det bør heller ikke Advokatforeningen gjøre, sier Lauareid.
På vegne av klienten påpekte han i prosesskrivet til Høyesterett at medlemmer i Advokatforeningen kan få i oppdrag å representere offentlige organer som har samme syn på EMK artikkel 13 som det kommunen anfører.
– Kommunen mener Advokatforeningen ikke har erklært partshjelp til fordel for medlemsinteresser, men til fordel for interesser som klientene til medlemmene kan ha. En slik avledet interesse er ikke tilstrekkelig til at vilkårene for partshjelp er oppfylt, mente vår side, opplyser Lauareid.
– Misforstått
Høyesterett er altså ikke enig med kommunen, og skriver at Advokatforeningen etter sitt formål skal arbeide for «effektiv beskyttelse av menneskerettslige forpliktelser», og at spørsmålet om EMK artikkel 13 dermed er innenfor foreningens formål. For å tillate partshelp krever loven i tillegg at det skal foreligge «særlige grunner», men ankeutvalget slår fast at grunnene ikke trenger å være «særlige». Tvert imot skal vilkåret normalt anses oppfylt så lenge tillatelsen ikke vil føre til «endring av sakens karakter eller vidløftiggjøring».
Leder av Advokatforeningen Jon Wessel-Aas mener kommunens innvendinger er uttrykk for et misforstått syn på både Advokatforeningens rolle, og på advokatetikken.
– Som Høyesterett viser til, ligger partshjelp i en sak om hvorvidt krav på oppreisningserstatning for brudd på EMK kan forankres direkte i EMK artikkel 13, klart innenfor Advokatforeningens formål. Vi har som vedtektsfestet formål blant annet å «virke for rett og rettssikkerhet». Det innebærer blant annet å arbeide for effektiv beskyttelse av menneskerettslige forpliktelser, og å være talsperson for svake og utsatte grupper, sier Wessel-Aas.
– Slik det skal være
Han avviser at foreningens engasjement kommer på kant med det advokatetiske prinsippet om at advokater ikke skal identifisere seg med sine klienter.
– Her er det Advokatforeningen som sådan, som part i saken, som gir uttrykk for sitt syn på forståelsen av EMK artikkel 13 og menneskerettsloven, som vi gjør når vi i for eksempel høringsuttalelser gir uttrykk for foreningens syn på hva som er gjeldende rett på et område. Når våre medlemmer, som advokater, opptrer på vegne av sine klienter, derimot, er det – selvfølgelig – klientenes syn de fremmer og argumenterer for, sier Wessel-Aas.
Han fremhever at foreningens medlemmer kontinuerlig fremmer syn på vegne av klienter som kan fravike advokatens personlige syn, eller hva Advokatforeningen som sådan kan ha gitt uttrykk for.
– Det er faktisk slik det skal være, når advokater i sitt virke opptrer uavhengig, i tråd med grunnleggende advokatetikk, sier Wessel-Aas.
.jpg.jpeg?quality=85)
