.png)
.png)
.png)
.png)
Torsdag avsluttet Høyesterett forhandlingene i storkammersaken om klimasøksmålet fra Greenpeace. På tampen benyttet regjeringsadvokat Fredrik Sejersted anledningen til å kommentere salæroppgaven fra saksøkernes prosessfullmektig, Jenny Sandvig.
Sandvigs klienter er i de to underinstansene tilkjent totalt sju millioner kroner i sakskostnader, og for Høyesterett er det fremlagt en oppgave på fem millioner kroner inkludert mva Samtidig er det på det rene at Sandvigs oppdrag er delvis pro bono, slik at det ikke er aktuelt å fakturere egen klient en slik sum dersom staten skulle vinne frem i siste instans.
Ble behandlet rett før sommeren
Dette fikk regjeringsadvokaten til å komme med et hjertesukk om slike pro bono-saker, der man etter statens syn burde få redegjort hva som egentlig er saksøkernes reelle kostnadsrisiko.
– Jeg er klar over at dette er å slåss mot vindmøller, men jeg mener det er uheldig at regningen til klienten er en helt annen enn den regningen som presenteres for motparten, sa Sejersted i skranken.
Sandvig repliserte med at dette er et spørsmål som nylig er behandlet og avgjort av Høyesterett, i den såkalte Dartride-dommen. Denne falt i juni i år, og der anførte staten at man i slike saker ikke kan legge til grunn vanlig timepris. I stedet må man prise pro bono-timer som for internadvokater, det vil si basert på en brøk av advokatens årlige driftskostnader. Slik Regjeringsadvokaten selv gjør.
Dette fikk null gehør i Høyesterett, som skrev:
«Føremålet med å ta på seg eit prosessoppdrag pro bono er å hjelpe den parten ein tek oppdraget for, ikkje motparten. Når prosessfullmektigen på denne måten tek risikoen for utfallet, er det samstundes rimeleg at han ikkje berre får dekt kostnadene sine, men også får betalt på vanleg vis dersom søksmålet fører fram.»
Les: Pro bono-oppdrag kan belastes motparten med full pris
– Problematisk
– Hva var grunnen til at du valgte å berøre spørsmålet på nytt nå?
– Etter vårt syn er det problematisk at Høyesterett har tillatt et system der man i realiteten har to nivåer på sakskostnadene – det ene hva man faktisk krever av klient, og det andre hva man krever dekket av motparten, som et mye høyere beløp. Jeg kan se at det i noen pro bono-saker er hensyn som isolert sett kan tilsi en slik løsning. Men det er også tunge mothensyn, og det er også direkte i strid med tvistelovens system, som er at man skal få erstattet reelle kostnader, og så langt de er nødvendige og rimelige, sier regjeringsadvokat Fredrik Sejersted.
Han frykter dessuten en generell utvikling der man opererer med én timepris for egen klient og en annen, høyere, for motparten.
Foreslår justering
– En måte å begrense dette på kan være å alltid kreve at advokaten oppgir hva den faktiske sluttregningen til klient vil være hvis man taper – og det var det jeg foreslo i dag. Og så er det ekstra viktig at retten i slike saker foretar en inngående kontroll av hvilke kostnader som virkelig har vært nødvendige og som det er rimelig å belaste motparten med.
– Dette har akkurat vært oppe i Høyesterett, har du noe reelt håp om å endre på dette allerede?
– Vi er selvsagt godt kjent med Høyesteretts avgjørelser på området, senest i juni i år, og det var derfor jeg innledet med å si at «for øvrig er det min mening at Kartago bør ødelegges», for de som kjenner det gamle sitatet. Dette får være min versjon. For øvrig er det min mening at man ikke bør tillate dobbeltregnskap om sakskostnader.
.jpg.jpeg?quality=85)
