RenoNorden var Nordens største renovasjonsselskap, og omsatte i 2016 for nesten to milliarder kroner. Selskapet hadde avtale om søppelrenovasjon i 134 norske kommuner.

Under børsnoteringen i 2014 ble selskapet priset til godt over en milliard kroner, men under overflaten var ikke alt som det skulle. Det kom for en dag da ny administrerende direktør ble ansatt i 2016.

Han oppdaget at selskapet hadde priset seg så lavt at en rekke av de inngåtte søppeltømmings-avtalene gikk massivt i underskudd.

Forgjeves redningsaksjon

I et forsøk på å redde selskapet, ble det på nyåret 2017 gjennomført en emisjon på 350 millioner aksjer, til én krone stykket. Drøyt 50 millioner av disse ble kjøpt av selskaper kontrollert av investoren Arne Vigeland.

Vigeland gjorde seg forøvrig bemerket i 2018, da han ble dømt til fengsel for å ha saget naboens uthus i to.

Redningsaksjonen av RenoNorden viste seg raskt å være forgjeves. Høsten 2017 måtte giganten melde oppbud, og kommunene måtte finne nye løsninger på søppeltømmingen nærmest over natten. Vigelands anklage er at styremedlemmene ikke ga investorene i emisjonen full oversikt over alvoret i situasjonen. Han krever derfor at styremedlemmene skal holdes personlig ansvarlig for de tapte aksjene.

Det skal de imidlertid ikke, konkluderer Borgarting lagmannsrett.

Tapte igjen

Resultatet blir dermed det samme som i tingretten, der saken ble behandlet våren 2019. Det har altså tatt to år å få gjennomført ankebehandlingen.

Lagmannsretten mener det ikke foreligger erstatningsbetingende brudd på opplysningsplikten fra styret, og at Vigeland selv må bære risikoen for sin investering:

«Etter lagmannsrettens oppfatning hører det med til vurderingen at emisjonen medførte en kraftig «utvanning», det vil si at eierandelen til eksisterende eiere ble redusert gjennom en emisjon på en svært lav kurs. Selskapet ble børsnotert i 2014 til en kurs på 47 kroner per aksje, mens emisjonen hadde en kurs på én krone per aksje. Prospektet ga derfor samlet sett inntrykk av et selskap i krise. At det var en kriseemisjon for et selskap i problemer, bekreftet også vitnet Jan Johannessen, som er daglig leder i et investeringsselskap som deltok i emisjonen.

Det hører også med til vurderingen at aktører i markedet oppfattet at emisjonen nettopp var nødvendig for at selskapet skulle overholde covenanten. Det vises til en rapport fra Beringer Finance 14. februar 2017. Det kan ikke legges til grunn at Vigeland leste denne rapporten, ei heller at det var uttrykk for konsensus i markedet. Lagmannsretten trekker den likevel den fram som et eksempel på hvordan den tilgjengelige informasjonen om selskapet, herunder opplysningene i prospektet, kunne forstås.»

«Covenanten» var en klausul i kredittavtalen med DNB, som forpliktet RenoNorden til å holde gjeldsbyrden mindre enn fem ganger driftsresultatet. Bruddet på denne ble utløsende årsak til konkursen.

Millionkutt i salæret

På ett punkt får imidlertid Vigeland valuta for anken. Lagmannsretten bestemmer seg nemlig for å kappe motpartens sakskostnader for første instans, og det med ikke mindre enn 400 timer. Gjennomsnittlig timepris oppgis å ha vært 4350 kroner. Styremedlemmene har i to instanser vært representert av Stig Berge fra Thommessen.

Kuttet reduserer de tilkjente sakskostnadene for tingretten med drøyt to millioner, til seks millioner. Retten er enig i at saksøker gjorde saken svært omfangsrik, men:

«Likevel er lagmannsretten av den oppfatning det totale timeantallet på 1404 timer går ut over hva som har vært rimelig og nødvendig. Etter lagmannsrettens syn burde en erfaren advokat med det kunnskapsnivå som timeprisen indikerer skjønt at det ikke er nødvendig å utrede og tilbakevise ethvert standpunkt fra motparten ned til siste detalj.»

Berge sier de selvsagt er svært fornøyde med dommen, men noe mindre fornøyd med at lagmannsretten reduserte kostnadene for tingretten.

– Vi noterer at lagmannsretten «under en viss tvil» er kommet til at ankemotpartenes erstatning for sakskostnader for tingretten må reduseres noe. Vi mener begrunnelsen om at vi burde ha «skjønt at det ikke er nødvendig å utrede og tilbakevise ethvert standpunkt fra motparten ned til siste detalj» er litt pussig. Motparten hadde en rekke omfattende og uklare anførsler, som våre parter følte et stort behov for å ha kontroll over. Selv om vi hadde en antakelse om at en anførsel var grunnløs, visste vi jo ikke det før vi hadde klarlagt hva de egentlige mente, og undersøkt hva de faktiske forhold egentlig var. Vi ser vel først og fremst reduksjonen som et uttrykk for den vinden som blåser gjennom domstolene om å ha økende fokus på sakskostnadene, og ikke som en seier for Vigeland, sier Berge.

Selv valgte Vigeland å bytte prosessfullmektig mellom instansene.

– Schjødt ved undertegnede tok over som prosessfullmektig i lagmannsretten. Dommen derfra er skuffende, selv om lagmannsretten delvis omgjorde sakskostnadsavgjørelsen til tingretten. Vi vil nå i samråd med klienten vurdere anke til Høyesterett, sier advokat Per M. Ristvedt.

Se dommen her