Du kan være for fattig til å betale en advokat, men likevel feil klienttype til å få fri rettshjelp. Gjeldsofre og fengselsinnsatte er ikke nødvendigvis de gruppene det er lettest å føle medlidenhet med, og det kan gjøre det vanskeligere å anerkjenne dem som personer som rammes av urett. Rettshjelpsbehovet forsvinner imidlertid ikke fordi saken er vanskelig å sympatisere med.

Hullene som oppstår av statens begrensning

Den statlig etablerte ordningen for fri rettshjelp har til hensikt å gi mennesker med svak økonomi muligheten til å få utgifter til juridisk bistand helt eller delvis dekket. På den måten er rettsikkerheten i mindre grad forutsatt den enkeltes økonomiske situasjon. Ordningen er imidlertid begrenset til å gjelde for enkelte sakstyper, noe som innebærer at saker som kan få alvorlige virkninger for den enkelte, likevel ikke kvalifiserer til ordningen. Du kan altså ha betalingsevne langt under grensen, og likevel stå uten rett til advokatbistand fordi saken din faller utenfor saksområdene som gir rett til fri rettshjelp.

Med en rettshjelpsordning som er begrenset til enkelte saksområder, er det rettshjelptiltakene som blant annet Jussbuss og JURK, som må dekke opp blindsonene. Vi er ikke ferdigutdannede jurister, men jusstudenter som tar ett års pause fra studiene. I denne perioden arbeider vi i stor grad frivillig for å kunne tilby gratis rettshjelp til grupper som ellers faller utenfor adgangen til juridisk bistand.

I Jussbuss møter vi klienter som henvender seg til oss fordi annen juridisk bistand er utenfor deres økonomiske rekkevidde. Vi møter bestemødre som har blitt utsatt for ID-svindel, og familier som ønsker å gjenforenes med en datter de savner. Vi møter også kriminelle som soner lange dommer for alvorlige lovbrudd, og personer som er blitt gjeldsslaver etter mange år med dyre forbrukslån. Klientgruppen vår er mangfoldig, og dermed er noen av dem lettere å føle sympati med enn andre.

De studentdrevne rettshjelptiltakene er avhengige av økonomisk støtte for å kunne bestå, og det ligger ingen automatikk i den statlige finansieringen. Dette innebærer at der lovgiver har trukket grensen for hvem som får statlig finansiert rettshjelp, har jusstudenter i praksis tatt over mye av ansvaret for å gi bistand til dem som faller utenfor. Samtidig er det ingen selvfølge at dette tilbudet består. Tiltakene er ikke en robust erstatning for en offentlig ordning ettersom de er avhengige av ustabile faktorer som frivillighet og usikker finansiering. Denne kombinasjonen gjør særlig grupper som har vanskeligere for å vekke sympati, sårbare. Når budsjettene strammes inn, kan nettopp disse rettsområdene være spesielt utsatt, ettersom det er lettest å kutte støtten der motstanden er minst.

Rettshjelp bak murene og i gjeldskrise

Gjeldsproblemer er noe som kan låse et menneske til fattigdom over lang tid, og det er i tillegg en uttalt sammenheng mellom gjeldsutfordringer og psykiske lidelser. I forbindelse med endringer i rettshjelpsloven i 2020, foreslo rettshjelpsutvalget blant annet at saker om oppheving av gjeldsordning bør være et prioritert saksområde. Jussbuss stilte seg positivt til forslaget, men det ble imidlertid ikke tatt til følge. Dette innebærer at den som får sin gjeldsordning opphevet, står uten adgang til fri rettshjelp for å håndtere det, til tross for ellers knapp personlig økonomi.

Når det gjelder innsatte i fengsel, fikk de fra sommeren 2025 en utvidet rett til advokatbistand. Dette gjelder imidlertid kun ved de mest inngripende tiltakene som hel utelukkelse fra fellesskapet i over ett døgn, og ved bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng. Saker som omhandler klager på soningsforhold eller brudd på rettigheter, faller fremdeles utenfor rettshjelpsordningen, til tross for at dette er saker av betydning for de innsattes hverdag og verdighet.

Rettsstaten vi er stolte av

Det er mange som får god hjelp av de studentdrevne rettshjelpstiltakene gjennom veiledning og saksbehandling. I tillegg er det en utmerket adgang for oss studenter til å skaffe erfaring før vi er ferdig utdannet. Det er likevel problematisk at eksempelvis gjeldsofre og fengselsinnsatte i praksis er avhengige av frivillige ordninger for å få tilgang til rettshjelp. At disse gruppene faller utenfor den offentlige ordningen, viser at grensen for hvem som får dekket sitt rettshjelpsbehov, i praksis trekkes mellom dem det er lett å sympatisere med, og dem det er lettere å overse uten at det utløser protester eller politisk uro.

Det er ikke reell rettsikkerhet når hjelpen er betinget av hvorvidt noen synes synd på deg. Dersom Norge skal ta sikte på å bli den rettsstaten vi hevder å være, må saksområdene utvides.