Rettsmeklingsordningen begynner å bli voksen. I 2025 er det 28 år siden rettsmekling startet forsiktig opp som prøveordning ved noen få utvalgte domstoler. Siden den gang har det vært en formidabel utvikling både i antall og omfang. På landsbasis blir det nå rettsmeklet i ca. 25 % av de sivile tvistene i tingrettene som er «meklingsbare» ut fra gitte kriterier. Forliksprosenten har økt fra 68 % til 77 % fra 2013 til 2023. I jordskifteretter og lagmannsretter ser vi den samme utviklingen. I 2023 ble totalt ca. 2600 saker rettsmeklet i norske domstoler.
Det har i de senere år vært en økende bevissthet blant dommere og advokater om at forhandlinger og mekling er et eget fag, og ikke noe vi behersker bare fordi vi har studert jus og jobbet med rettslig konfliktløsning en stund. «Illusjonen om sammenhengen mellom erfaring og kompetanse er en av de farligste fellene fagfolk kan gå i», sier Svein Magnussen i boken Vitnepsykologi, Abstrakt forlag 2004. Det er lett å være enig med ham i det. Derfor har domstolene, i en tid med stadig knappere ressurser, prioritert å utvikle en egen utdanning for rettsmeklere. I løpet av 2025 vil 96 rettsmeklere fra lagmannsretter, tingretter og jordskifteretter ha gjennomført «Kompetanseløpet for rettsmeklere», et undervisningsopplegg over ett år med teori, trening, tilbakemelding og refleksjon.
Vagt mandat
Det synes ikke lenger å herske noen særlig uenighet om at rettsmekling først og fremst er et gode for partene, som kan løse sin tvist ut fra hva som er viktig for dem, og til en brøkdel av kostnaden ved en hovedforhandling (og eventuelt en ankeforhandling). I tillegg er det effektiv bruk av samfunnets ressurser, og et arbeid mange dommere finner meningsfullt.
Det er imidlertid ikke likegyldig hvordan man som mekler går frem i rettsmeklingsrommet. I tvisteloven § 8-5 beskrives selve gjennomføringen av rettsmekling, og det er en ganske grovmasket beskrivelse loven gir mekleren. Noen sentrale stikkord fra bestemmelsen er: Fremgangsmåten skal bestemmes i samråd mellom mekler og parter, mekler kan møte partene enkeltvis eller i fellesskap, mekleren skal være upartisk og skal klarlegge partenes interesser og behov i tvisten, rettsmekler kan peke på forslag til løsninger og kan drøfte styrker og svakheter i partenes rettslige og faktiske argumentasjon.
Når meklerrrollen skal utøves i praksis, oppdager man som mekler raskt at det mandatet tvisteloven gir både er vagt utformet og til tider vanskelig å forene. På den ene siden skal partenes interesser kartlegges, hvilket i sin kjerne handler om å finne ut hva som er viktig for partene uavhengig av rettslige posisjoner. Samtidig kan styrker og svakheter drøftes i partenes sak. Da er man tilbake i juristens verden, og rollen ligner mer på dommerens. Særlig blir det tydelig når det også kan pekes på forslag til løsning. Som om ikke det var komplekst nok skal mekleren huske på at det som for mekleren kan oppleves som en helt nøytral drøftelse av sakens sterke og svake sider, kan av partene oppfattes som et utilbørlig forlikspress. Undersøkelser som er gjort av rettsmeklingsordningen viser at partenes og meklerens fortolkning av det som blir sagt kan være ganske diametralt forskjellig.
«God rettsmeklerskikk»?
Det er altså til dels kryssende hensyn som står mot hverandre i rettsmekling, og tvistelovens mandat er ikke spesielt tydelig (i parentes bemerket, vi mener ikke det er noe galt med loven, en meklingsordning kan neppe utformes på en veldig detaljert måte, og det er få fasitsvar på hvordan rollen kan utøves). Det som er vårt poeng er at meklerrollen innbyr til krevende avveininger og dilemmaer. Hvor går egentlig grensen for hva som er innenfor og utenfor det som kunne (og burde) hett «god rettsmeklerskikk»? Dette gir ikke loven noe svar på, og heller ikke de dommeretiske reglene gir gode svar på dette. Det gir utfordringer for mekleren, det er uheldig for parter og advokater i forhold til hva de kan forvente, og kan føre til en sårbarhet for tilliten til rettsmeklingsordningen.
I forarbeidene til tvisteloven, Ot. prp. nr. 51 (2004-2005) punkt 10.4.8.5, var man inne på at her lå det et udekket behov (vår understreking): Det nærmere innholdet i rettsmeklingen og meklerens oppgave kan vanskelig detaljreguleres i loven. Det kan være hensiktsmessig å gi retningslinjer for rettsmeklingen, slik at innholdet og meklerens rolle blir klarere. Problemstillingene som drøftes her, er også forhold som må stå sentralt i opplæringen av rettsmeklere.
Lovgiver har derfor lagt som premiss at det bør utvikles retningslinjer for rettsmekling som kan veilede rettsmeklere i deres arbeid, siden lovteksten er såpass grovmasket. Disse retningslinjene har imidlertid ikke blitt utarbeidet enda – hverken som en veileder – eller i form av etiske retningslinjer skreddersydd for rettsmeklingsarbeidet i domstolene.
Se til Danmark
Vi mener det bør vurderes å utforme etiske retningslinjer for rettsmeklere fordi:
- De dommeretiske reglene er ikke tilpasset de særlige etiske dilemmaer meklerrollen representerer.
- De dommeretiske reglene omfatter ikke alle de som utøver rettsmekling, for eksempel de tekniske utrederne som kan rettsmekle i jordskifteretten, rettsmeklere fra eksterne utvalg, eller oppnevnte med-meklere.
- Egne meklingsetiske regler vil kunne sikre en enhetlig praksis og være et viktig verktøy for meklere og brukere i arbeidet med å profesjonalisere norsk rettsmekling. Det vil også kunne være retningsgivende for advokater og andre som mekler utenrettslig.
Målet for Norges domstoler er at det skal gjennomføres flere rettsmeklinger av høy faglig kvalitet og at meklingstilbudet skal være likest mulig i hele landet. For å oppnå dette målet er det et viktig virkemiddel at rettsmeklerne har et felles etisk rammeverk. Er det vanskelig? Må vi ha omfattende utredninger og lange utvalgsmøter?
Vel, arbeid må selvsagt gjøres, men det etiske kruttet trenger ikke finnes opp på helt nytt. Vi trenger ikke dra lenger enn til Danmark for å finne et godt utgangspunkt for dette. Et slikt regelverk vil være et av de siste skrittene som bidrar til at rettsmeklingsordningen blir voksen «på ekte».
