Etter protester fra særlig arbeidsgiversiden, ble det innført store restriksjoner på bruk av bemanningsforetak fra 1. april 2023, og med totalforbud mot bruk av bemanningsforetak til bygningsarbeid på byggeplasser i Oslo, Akershus, Østfold, Buskerud og Vestfold. Det var først og fremst arbeidsmiljøloven § 14-12 (1) som ble snevret inn, med tillegg av totalforbudet i byggebransjen på Østlandet i forskrift om innleie fra bemanningsforetak § 4. 

Et av temaene under høringen var om såpass store restriksjoner på bruk av bemanningsforetakene kunne være i strid med EØS-avtalen, i og med at bemanningsforetakene har en rolle når arbeidstakere flytter fra et land til et annet innen EØS-området: de skaffer arbeid fra sted til sted og i noen tilfeller bolig og relevant opplæring. Bransjen selv mener den letter forflytningen av ansatte innen EØS-området, og dermed bidrar til et mer dynamisk arbeidsmarked i samsvar med EØS-avtalens formål om ett stort marked i Europa.

Grette-prosessen

Den 13.6.23 kom den første rettsprosessen i saken kom fra advokatfirmaet Grette på vegne av 30 bemanningsforetak, som krevde midlertidig forføyning for at staten måtte tillate innleie fra saksøkerne, som før lov- og forskriftsendringene fra 1.4.23. Saksøkerne tapte de første runder i tingrett og lagmannsrett. Men etter en ankeomgang opphevet Høyesteretts ankeutvalg lagmannsrettens kjennelse den 25.3.24 fordi lagmannsretten ikke hadde vurdert EØS-avtalen artikkel 28 og 31, dvs. fri bevegelse av arbeidskraft og fri etableringsrett. Etter dette ble rettsprosessen i lagmannsretten stanset i påvente av SVW-prosessen for EFTA-domstolen, se nedenfor. Den starter nå opp igjen.

ESA-prosessen

Den 19. juli 2023 startet EFTAs overvåkningsorgan (ESA) med et åpningsbrev mot Norge for brudd på EØS-avtalen, og mulig traktatbruddsak mot Norge i EFTA-domstolen. Her pekte ESA særlig på at Norge hadde brutt Vikarbyrådirektivet artikkel 4, som anerkjenner vikarbyråene som del av det vanlige arbeidsmarkedet, og EØS-avtalens artikkel 36, som skal sikre fri flyt av tjenester over landegrensene. Neste skritt i en eventuell traktatbruddsak er en såkalt begrunnet uttalelse fra ESA (reasoned opinion). Det er ikke bestemt hva ESA gjør videre.

SVW-prosessen

Den 5.9.23 tok SVW ut stevning for Oslo tingrett på vegne av 9 + senere 3 bemanningsforetak med erstatningskrav mot staten etter innleierestriksjonene på ca. 40 millioner kroner og med krav om at saken ble forelagt EFTA-domstolen i Luxembourg. Til tross for protester fra staten i to omganger ble saken forelagt EFTA-domstolen, se nedenfor. SVW-prosessen starter nå opp igjen og erstatningssaken vil bli berammet for hovedforhandling i Oslo tingrett i løpet av 2025.

SMB Norge-prosessen

Den 12.2.24 fremmet SMB Norge med bistand av SVW klage mot Norge til Europarådets sosialrettskomité for brudd på organisasjonsfriheten etter Den reviderte europeiske sosialpakt artikkel 5. Grunnlaget for klagen var at regjeringen lot innleiebedrifter med tariffavtale med store fagforeninger med minst 10.000 medlemmer kunne leie inn fra bemanningsforetak så mye de vil etter avtale med tillitsvalgte. Dette ble oppfattet som en diskriminering av mindre fagforeninger, og å gi de store fagforeningene urettmessig store fordeler fordi de kan avslå innleie fra uorganiserte bedrifter, bedrifter med konkurrerende tariffavtaler eller utenlandske bedrifter. Det er ikke krav til begrunnelse for den tillitsvalgtes nei til innleie. Saken fortsetter i 2025, men avgjørelse i saken er ikke ventet før i 2026.

EFTA-domstolens dom fra november

Den 19.6.24 ble foreleggelsesssaken fra Oslo tingrett prosedert i EFTA-domstolen med deltakere fra SVW, Regjeringsadvokaten, ESA og EU-kommisjonen.

EFTA-domstolens tolkningsuttalelse kom 20.11.24. Ettersom faktum i innleiesaken var komplisert, overlot EFTA-domstolen mange av de konkrete vurderinger til Oslo tingrett i behandlingen i løpet av 2025. Imidlertid ga domstolen noe veiledning, og pekte på at først og fremst fri bevegelighet av arbeidstakere (EØS-avtalen artikkel 28) og fri etableringsadgang (artikkel 31) er de aktuelle bestemmelsene i saken. EFTA-domstolens egen pressemelding, uttalte følgende om restriksjonene:

«En slik restriksjon kan imidlertid rettferdiggjøres av tvingende allmenne hensyn. EFTA -domstolen fant at formålene bak de nasjonale reglene i prinsippet er legitime. Det må derfor undersøkes om de aktuelle tiltakene respekterer EØS-rettens proporsjonalitetsprinsipp, som krever at de må være egnede til å oppnå formålene som forfølges på en konsistent og systematisk måte og ikke går lenger enn det som er nødvendig for å nå dem. Saken vil nå gå tilbake til Oslo tingrett, som til slutt skal avgjøre om de omstridte nasjonale reglene er i samsvar med EØS-retten.»

Det sentrale i Oslo tingrett i behandlingen av saken i løpet av 2025 vil etter dette være om regjeringen gikk for langt i å legge restriksjoner på bemanningsbransjen, herunder ved totalforbudet mot bruk av bemanningsforetak i byggebransjen på Østlandet. 

Gikk regjeringen for langt?

Som deltaker i to av rettsprosessene mot staten etter innleierestriksjonene i 2023, kan jeg gi en avsluttende kommentar fra saksøkernes side i erstatningssaken i Oslo tingrett:

Regjeringen fulgte opp et krav fra LO om å innføre omfattende restriksjoner mot bemanningsforetakene i 2023. Det var imidlertid Rødt som først fremmet forslag om en forbudslinje mot bemanningsforetakene allerede i 5.3.19, i Representantforslag 91 S (2018-19). Rødt er i opposisjon til både EØS-avtalen og privat næringsliv. At regjeringen la seg på samme linje som Rødt, medførte at restriksjonene ble særlig strenge. Det gjør at proposjonalitetsvurderingen blir relevant i Oslo tingrett i 2025: Gikk regjeringen for langt i restriksjonene og dermed skapte for store vansker med å etablere bemanningsforetak i Norge, eller indirekte hindre arbeidstakere fra andre EØS-land å komme til Norge?

Et annet tema i er spørsmålet om organisasjonsfrihet, sikret i bl.a. Grunnloven § 101 og EMK artikkel 11. Saksøkerne mener LO er gitt en uforholdsmessig fordel til å kunne diskriminere mot uorganiserte, konkurrerende foreninger og utenlandske bedrifter gjennom å ha vetorett uten krav til begrunnelse på om bedriften får leie inn arbeidskraft eller ikke, jf.  arbeidsmiljøloven § 14-12 (2). Det er intet krav til begrunnelse fra den tillitsvalgte, som dermed kan diskriminere mot uorganiserte og utenlandske så mye han eller hun vil, uten at det kan kontrolleres av andre. Dette er maktutøvelse uten ansvar og uten kontrollmuligheter. Spørsmålet er hvordan dette systemet står seg mot EØS-avtalens og til dels EMKs krav til ikke-diskriminering av utenlandske, uorganiserte eller konkurrerende fagforeninger.