Regjeringen Solbergs proposisjon om å avkriminalisere besittelse av mindre mengder narkotika til eget bruk endte som kjent i det stikk motsatte, nemlig et utvalg med mandat om å styrke tvangsmiddelbruken. Justisminister Emilie Mehl (Sp) ba utvalget «se nærmere på virkemidlene politiet har til rådighet», og «legge vekt på at avdekking er viktig for å motvirke narkotikabruk».
Riksadvokatens poeng har vært at det ikke er ansett forholdsmessig å ransake mennesker for å etterforske bøteforhold. Og loven krever uttrykkelig at tvangsmiddelbruk skal være forholdsmessig.
Utvalget svarte med å foreslå en ny formulering i bestemmelsen om forholdsmessighet. Det nye er at det i forholdsmessighetsvurderingen skal legges vekt på hensynet til rettshåndheving. Tanken er at man risikerer en tilnærmet de facto avkriminalisering dersom politiet ikke får ransake personer de mener ser ruset ut – selv om dette ikke skulle lede til annet enn en bot eller påtaleunnlatelse.
Advarer
Riksadvokaten svarer for det første at det årlig anmeldes tusenvis av slike lovbrudd, og at tilnærmet avkriminalisering derfor, etter Riksadvokatens, syn ikke er en treffende beskrivelse. Videre mener han at utvalgets drøftelse «har svak sammenheng med gjeldende lovbestemmelser og rettspraksis», og:
«Riksadvokaten vil bemerke at utredningen i liten grad drøfter hvilke konkrete utslag forslaget til denne endringen i en sentral bestemmelse i straffeprosessloven vil få i de mange ulike sakstyper, og de mange ulike typer tvangsmidler, der § 170 a kommer til anvendelse. (...) Riksadvokaten vil advare mot å gjøre en slik endring i straffeprosesslovens generelle bestemmelser basert på en relativt snever analyse knyttet til narkotikasaker.»
Utvalget foreslo også at siktedes (lave) alder skulle gjøres til et selvstendig moment i forholdsmessighetsvurderingen, fordi «tidlig avdekking av narkotikabruk hos unge personer ligger i kjernen av formålet med den nye hjemmelen».
Riksadvokaten svarer at han finner «grunn til å oppfordre til
varsomhet dersom lovgiver skulle ønske å senke terskelen for å anvende straffeprosessuelle tvangsmidler mot barn på den måten utvalget synes å ta til orde for».
Trenger politiet ringe jurist?
En annet punkt der Rushåndhevingsutvalget og Riksadvokaten har vært uenige, gjelder hvor mye jourhavende påtalejurist skal involveres når politimannen på stedet vil gjennomføre ransaking. Riksadvokaten laget i 2021 en presisering som sa at «dersom patruljen har tid og anledning til å ringe jurist, bør jourhavende jurist gjennomgående kontaktes for beslutning».
Dette var unødvendig, mente utvalget, og pekte på at tjenestemannen har selvstendig hjemmel til å ransake ved «fersk gjerning» eller «ferske spor». Riksadvokaten svarer:
«Riksadvokaten har merket seg at utvalget (...) er kritisk til at det er fastsatt retningslinjer i politiet som innebærer at tjenestepersoner skal ta kontakt med jourhavende dersom det er tid og anledning til det, fremfor å beslutte ransaking i medhold av § 198 nr. 2. Riksadvokaten kan ikke tiltre utvalgets tilnærming til dette spørsmålet. Som påpekt av Høyesterett har grensene for ransaking uten beslutning fra retten eller påtalemyndigheten stor rettssikkerhetsmessig betydning, se HR-2023-805-A avsn. 24 og Rt. 1993 s. 1025.
Overskridelse av lovens grenser for slike ransakinger vil i mindre alvorlige straffesaker ofte være et langt større onde enn at straffesaken ikke lot seg oppklare, og ved klare feilvurderinger vil en myndighetoverskridelse rent strafferettslig kunne utgjøre et mer alvorlig lovbrudd, jf. straffeloven § 172, enn det tjenestepersonen mente å etterforske.»
– Kan skade legalitetskontrollen
Ytterligere en uenighet mellom utvalget og Riksadvokaten, ligger i spørsmålet om forebygging skal være et selvstendig argument for å åpne etterforskning mot unge rusbrukere. Riksadvokaten svarer at de bruker mye ressurser nettopp på å veilede om den rettslige forskjellen mellom forebygging og etterforskning, og videre:
«Gjennom straffesaksbehandlingen kan påtalemyndigheten få kunnskap som er relevant for forebygging, og slik kunnskap bør naturligvis deles på hensiktsmessig måte til bruk i politiets forebyggende arbeid. En helt annen sak er at et eventuelt forutgående ønske i politiet om å få opplysninger om en person eller et miljø som kan være relevant for forebygging, ikke kan være bestemmende for hvorvidt det skal iverksettes etterforsking eller ikke.
Enn mindre kan forebyggingsformål i seg selv danne grunnlag for en plikt til å iverksette etterforsking mot en mindreårig antatt lovbryter til beskyttelse av den mindreårige lovbryteren, slik utvalget kan synes å ta til orde for. (...)
På denne bakgrunn vil det, etter riksadvokatens syn, skade påtalemyndighetens og domstolenes muligheter til å drive legalitetskontroll med etterforsking dersom lovgiver gir sin tilslutning til utvalgets standpunkt om at et behov for å understøtte aktiviteter innenfor politiets forebyggende virksomhet – det såkalte forebyggingssporet – skal kunne være en bestemmende grunn for – eller endog forplikte påtalemyndigheten til – en beslutning om iverksettelse av etterforsking.»
Hele høringen finner du her.
