Ringeakt for rettssikkerheten?

Atikkelforfatteren ga i 2017 ut boken «Nazismens idéunivers», og er én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern Rasismeparagrafen!

Juristforbundet har delt ut rettssikkerhetsprisen for i år til «rettsstaten Norge». Tidspunktet er en smule spesielt grunnet NAV-saken – omtalt som «en rettsskandale uten sidestykke». At en rekke mennesker ble kastet i fengsel uten å ha brutt loven, er vel grunn god nok til å sette spørsmålstegn ved feiringen av rettsstaten Norge. Det er likevel også et annet juridisk sakskompleks som viser at vår rettsstat er langt fra fullkommen.

Rett24 bringer 24. september helt ferske tall for påankede tingrettsdommer for det siste halvåret. Det viser seg at lagmannsrettene nekter å behandle over 70 prosent av straffesaksankene, noe som møtes med stor skepsis fra advokathold. Men det er ikke første gang ordningen med ankesiling høster kritikk. I 2014 (Aftenposten 7. desember) rettet advokatene John Christian Elden og Terje Sverdrup Mår søkelyset mot denne ordningen. Elden og Mår hevdet at hyppige ankeavslag er en trussel mot rettssikkerheten. De to advokatene satte fingeren på et vesentlig problem. Rettssikkerhet forutsetter reell ankeadgang, og når rettsapparatet mangler evne eller vilje til å behandle mange anker, kommer rettssikkerheten under press.  

Ankesilingsordningen fremsettes i straffeprosessloven § 321 første ledd (første og annet punktum): «Anke til lagmannsretten om forhold hvor påtalemyndigheten ikke har påstått og det ikke er idømt annen reaksjon enn bot, inndragning eller tap av retten til å føre motorvogn mv., kan ikke fremmes uten rettens samtykke. Samtykke skal bare gis når særlige grunner taler for det.» Annet ledd første punktum lyder: «Anke til lagmannsretten kan for øvrig nektes fremmet når retten finner det klart at anken ikke vil føre frem.» Med andre ord: I en lang rekke sakstyper er det en høyst begrenset ankeadgang. Dette gjelder blant annet for straffebestemmelser som omhandler ytringsfrihet. Av bestemmelsene som begrenser denne sentrale menneskerettigheten, vil jeg rette oppmerksomheten mot § 185 om «diskriminerende eller hatefulle ytringer».

§ 185 er vagt formulert og dermed vanskelig å forstå. Dette er ikke bare noe samfunnsdebattanter som undertegnende har påstått. Høyesterett har uttalt at paragrafens begreper er «ikke særlig presise». Lagdommere har bemerket at bestemmelsen er upresist utformet. Både Riksadvokaten og ledende politijurister har omtalt paragrafen som «juridisk vanskelig å håndtere». Videre er § 185 et eksempel på «hate speech»-lovgivning som også forekommer i mange andre land, og denne type lover regnes av mange internasjonale rettsteoretikere som særskilt problematiske, blant annet grunnet sin vage ordlyd. Denne paragrafen er ikke lett å anvende for samvittighetsfulle dommere.

Den som tingretten dømmer for overtredelse av § 185, kan ikke regne med å få dommen prøvd på nytt av en høyere rettsinstans. La oss ta et konkret eksempel. I desember i fjor ble Lars Thorsen, leder av organisasjonen SIAN (Stopp islamiseringen av Norge), dømt etter denne paragrafen for en rekke ytringer om muslimer. Thorsen selv betrakter sine ytringer som en kritikk av islam, det vil si religionskritikk. Retten var av en annen oppfatning. I tingretten satt, slik hovedregelen er, én fagdommer og to lekdommere. Thorsens uttrykte meninger ble altså vurdert av bare én fagjurist (endog en dommerfullmektig, som per definisjon har liten dommererfaring). Hans anke ble silt vekk og dermed ikke behandlet av lagmannsretten.

For å ta stilling til om en bestemt ytring er lovstridig eller ikke, må retten tolke ytringen (både dens meningsinnhold, form og kontekst). Naturlig nok kan slik juridisk tolkningsvirksomhet medføre betydelig kompleksitet. Med tanke på dette – samt de spesielle krav til tolkningskompetanse § 185 stiller – vil jeg hevde at avvisningen av Thorsens anke er dypt problematisk. Borgere kan altså først straffedømmes for rene meningsytringer, og deretter nektes en ny domstolsbehandling av det angivelig straffbare forholdet. I et slikt system vil mange kunne tildeles en sviende bot og straffedommens stigma på grunnlag av én fagjurists bedømmelse.

Straffeprosessloven sier riktignok at lagmannsretten skal behandle en anke dersom «særlige grunner taler for det». Hvorfor «talte» ikke «særlige grunner for» å foreta en ny vurdering av Thorsens ytringer, denne gang foretatt av tre fagjuridiske dommere? Thorsens ytringer var fremsatt i løpesedler rettet mot islam som han og de andre i SIAN ser som en religiøs ideologi som truer det norske samfunn. Dette må sies å være «politiske ytringer» i Grunnlovens forstand, altså bidrag til den brede samfunnsdebatten – og såkalt politiske ytringer har et særskilt vern etter Grunnloven § 100. § 185 skal avveies mot § 100 i slike tilfeller. Dette forholdet i seg selv tilsier at tingrettsdommen også burde ha vært behandlet av en høyere rettsinstans.

Ankesilingen utgjør etter mitt syn et alvorlig problem for rettssikkerheten til borgere som domfelles etter § 185. I et rettsstatsperspektiv er det ikke holdbart å gi så stor makt til enkeltmennesker, det vil si enkeltdommere. Dessuten åpner § 185 i seg selv for utstrakt skjønnsutøvelse. Jeg kan ikke se at dagens ordning i tilstrekkelig grad korrigerer for enkeltdommerens subjektive preferanser, noe som vil svekke lovanvendelsens kvalitet. Ankesiling av saker det hefter reell usikkerhet ved, kan neppe sies å sikre den tiltalte en rettferdig rettergang.

§ 185 rammer blant annet det å «fremme ringeakt» for en angivelig sårbar minoritet. Uttrykker ikke også ankesiling av dommer etter denne paragrafen ringeakt for en sårbar minoritet – for straffedømte og deres rettssikkerhet?