Et vilkår for å få asyl er at søkeren har en «velbegrunnet frykt for forfølgelse». Men hva om en tvangsretur, som følge av avslaget på asyl, i seg selv utløser grunn til frykt for forfølgelse?

En sak Borgarting lagmannsrett avgjorde høsten 2019, gjaldt en nå 25 år gammel iransk kvinne, som med sin mor kom til Norge som 13-åring i 2008, for å besøke sin far. Faren hadde lovlig opphold i Norge. Underrettene har lagt til grunn at familien ødela sine iranske pass etter ankomst til Norge. Deretter søkte kvinnen, sammen med sin mor, asyl i Norge.

Søknaden ble avslått, men ettersom det ikke er mulig å tvangsreturnere noen til Iran uten pass, har kvinnen siden den gang bodd på asylmottak.

Annonse

Vi søker erfaren advokat til vår avdeling for familie, arv og skifte

Tidspunktet for vurderingen

Lagmannsretten kom til at avslaget på asyl var ugyldig. Staten anket denne dommen til Høyesterett, og anførte at lagmannsretten hadde lagt avgjørende vekt på kvinnens situasjon dersom en tvangsretur ble gjennomført. I dommen skrev Borgarting at det ifølge Landinfo er rutine å bli tatt til side ved ankomst etter tvangsretur, der man må gjennom et avhør og også kan bli avkrevd brukernavn og passord til mobiltelefon og PC. «Slik lagmannsretten ser det, er det stor sannsynlighet for at både konverteringen og brorens politiske aktivitet vil bli avdekket i forbindelse med et slikt avhør», skriver lagmannsretten.

Staten mente dette var feil rettsanvendelse, og at det kun er situasjonen på selve vedtakstidspunktet som er relevant for flyktningestatusen.

NOAS, som var partshjelp i saken, anførte fra deres side at det avgjørende er om risikoen for forfølgelse er reell, og at det er naturlig at også risiko ved sannsynlig tvangsretur vektlegges allerede på vedtakstidspunktet.

Høyesterett er ikke enig, og kommer enstemmig til at man ikke skal legge vekt på konsekvensene av tvangsretur, når man vurderer flyktningestatusen:

«Utlendingens legitime behov for beskyttelse mot den fare en eventuell tvangsretur kan skape for forfølgelse, må anses ivaretatt gjennom lovens rettssikkerhetsgarantier. A og partshjelperen har gjort gjeldende at disse garantiene ofte er vanskelige å anvende i en hastig utsendelsessituasjon. Jeg kan imidlertid ikke se at dette gir grunnlag for å sette utlendingslovens system til side.»

Oppheves

Førstvoterende Wilhelm Matheson konkluderer med at lagmannsrettens dom må oppheves, fordi det feilaktig er lagt vekt på returmåte.

Kvinnens prosessfullmektig, John Christian Elden, tror likevel saken vil ende med at kvinnen blir værende i Norge.

– Jeg antar lagmannsretten vil komme til samme resultat i neste runde, da alle var enige i at retur til Iran var umulig. Det hadde vært enklere om Norge tolket flyktningekonvensjonen på samme måte som Danmark og Finland, og ga direkte asyl, i stedet for å stoppe en uttransport og gi tålt opphold på humanitært grunnlag, sier Elden.

Statens prosessfullmektig, Ane Sydnes Egeland, mener Høyesteretts dom bekrefter at en utlending som har mulighet til å returnere til hjemlandet uten å risikere forfølgelse, ikke er en flyktning.

– I denne saken vil lagmannsretten nå måtte ta stilling til risikoen for forfølgelse basert på en retur uten tvang. UNEs syn vil være at retur til hjemlandet er mulig. Det klare utgangspunktet er da at den aktuelle personen har plikt til å returnere og forventes å gjøre det. At en tvangsretur av ulike grunner ikke kan gjennomføres, gir ikke i seg selv rett på oppholdstillatelse i Norge – verken som flyktning eller på humanitært grunnlag, sier Egeland.

Dommen ligger her