Sakskostnader før uttak av forliksklage – replikk til et hjertesukk

I en kommentar 6. desember 2024 kommer advokat Jens Christian Riege med et hjertesukk over det som beskrives som «forsøk på å unngå begrensningen på sakskostnader i forliksrådet» – og da særlig i forbrukertvister.

Men advokat Riege nevner ikke de mulighetene som her foreligger for å ivareta forbrukernes interesser. 

Praksis

Den praksisen som beskrives som en uting av advokat Riege, er at det i saker i forliksrådet «i tillegg til krav etter tvl § 6-13, også kreves (gjerne uten nærmere begrunnelse eller spesifikasjon) erstatning for advokatkostnader før forliksrådsbehandlingen». Det er naturlig å forstå advokat Riege slik at dette er noe profesjonelle parter gjør, men ikke forbrukere. Etter mitt syn er det mer naturlig å beskrive dette som en mulighet for forbrukere, som profesjonelle parter ofte ikke har.

Bistand forut for søksmål

Tvisteloven har regler om sakskostnader som i utgangspunktet inneholder en uttømmende regulering av hva som kan kreves erstattet som en sakskostnad. Samtidig vil et kontraktsbrudd som regel gi den parten som utsettes for kontraktsbruddet, en adgang til å kreve erstatning for kostnader som misligholdet har medført. En mulig erstatningspost vil da kunne være utgifter til juridisk bistand.

Skillet mellom sakskostnader som reguleres av tvisteloven og erstatningskrav bygget på alminnelige kontraktsrettslige prinsipper og/eller forbrukerlovgivning, er ikke alltid klart. I Tore Schei mfl. «Tvisteloven» er det i den nyeste elektroniske versjon av kommentarene til § 20-5 blant annet skrevet følgende i note 3.2:

«Det er en noe uklar grenseflate mellom de prosessuelle reglene om sakskostnader og de materielle reglene om erstatning for kostnadene ved juridisk bistand, jf. Rt-2000-441 på side 450... Det er grunn til å tro at ansvarsgrunnlagene har et overlappende felt i en periode forut for stevningen. …

Prosessuelt må krav om dekning av kostnader til juridisk eller annen sakkyndig bistand basert på erstatningsrettslig eller prosessrettslig grunnlag anses som forskjellige krav. Det kan ikke være noe i veien for at skadelidte, for så vidt grunnlagene overlapper, krever erstatning prinsipalt på det materiellrettslige grunnlaget, subsidiært i medhold av tvisteloven kapittel 20. Men retten må ta uttrykkelig standpunkt til grunnlaget også om kravet fører frem.»

Hva kan og bør gjøres?

I de eksemplene advokat Riege nevner, er det den profesjonelle parten som krever dekket advokatkostnader ut over begrensningene for sakskostnader. Et slikt krav må da være begrunnet i erstatningsrettslige regler ettersom tvistelovens regler ikke gir grunnlag for dekning. Den omstendighet at en forbruker forut for behandlingen i forliksrådet for eksempel har reklamert, utgjør imidlertid ikke noe mislighold overfor den profesjonelle. Den profesjonelle har da ikke noe grunnlag for å kreve erstatning etter alminnelige erstatningsrettslige regler og/eller relevant lovgivning fordi kravet til ansvarsgrunnlag ikke vil være oppfylt.

Forbrukeren, derimot, har forutsetningsvis mottatt en mangelfull og/eller forsinket vare eller tjeneste. Dermed vil grunnvilkåret for å kunne kreve erstatning fra den profesjonelle parten i utgangspunktet være oppfylt. Samtidig vil jo en forbruker som reklamerer, håpe at det løser saken. Dermed vil det ikke være naturlig å regne utgifter til advokat i en innledende fase som en sakskostnad, men i stedet som en tapspost som kan kreves erstattet som forårsaket av den profesjonelles kontraktsbrudd. I hvert fall vil man være i det overlappende feltet der krav på dekning av advokatutgifter kan bygges på to ulike regelsett.

Med andre ord har forbrukere et godt rettslig grunnlag for å protestere mot denne typen erstatningskrav fremsatt av profesjonelle motparter, fordi kravet til ansvarsgrunnlag ikke vil være oppfylt. Samtidig har forbrukere ofte grunnlag for å kreve dekket sine reelle advokatutgifter etter alminnelige erstatningsrettslige regler selv om de er høyere enn de begrensningene som følger av tvistelovens bestemmelser om sakskostnader. Dersom begge disse grunnlagene brukes aktivt, er det ikke gitt at det er forbrukeradvokater som bør være mest misfornøyde med dagens rettstilstand.