Bakteppet for saken Høyesterett avgjorde tirsdag, er en konflikt mellom to skilte foreldre om bosted for deres to felles barn. I 2019 ble det inngått et rettsforlik om at barna skulle ha fast bosted hos far, og samvær med mor.
Barnevernet kom til at barna ikke hadde godt av å være hos mor, og i 2020 kom Frostating lagmannsrett til at far skulle ha foreldreansvaret alene. Moren skulle fortsatt ha samværsrett. Til tross for disse rettsavgjørelsene, fortsatte datteren å bo hos moren.
Uavhengig av årsak
Grunnen til at saken nå har vært i Høyesterett, er fars anførsel om at han ikke burde være bidragspliktig overfor så lenge hun ikke medvirket til å gjennomføre den bostedsordningen som var fastslått ved dom. Argumentasjonen har vært at en lovtolkning som medfører at en forelder gis rett til å motta bidrag selv om han eller hun ikke respekterer bostedsordningen, vil oppmuntre til slik opptreden, til skade for barnet.
Dette er Høyesterett ikke enig i. Retten viser til at det etter lovens ordlyd er den forelder som «ikkje bur saman med barnet» som har bidragsplikt. Loven sier ingenting om at dette skal avhenge av årsaken til at barnet bor der det bor. Førstvoterende Erik Thyness skriver:
«Jeg har merket meg at det i juridisk teori har vært gjort gjeldende at de faktiske boforholdene ikke kan være avgjørende hvis en av foreldrene har barnet boende hos seg fordi vedkommende ikke innretter seg etter en endelig avgjørelse. Synspunktet er at utbetaling av bidrag til den som har barnet boende hos seg i strid med en rettslig bindende ordning, ville være å gi økonomisk kompensasjon for å opptre rettsstridig.
Jeg ser dette på en annen måte: Den som har barnet boende hos seg, bærer normalt den største delen av de løpende kostnadene ved forsørgelsen, og den andre forelderen bidrar gjennom bidragsordningen. Dette gjelder uansett om den faktiske bostedsordningen er rettsstridig eller ikke. At bidrag skal betales uavhengig av om grunnlaget for den faktiske ordningen ikke er rettmessig etablert, innebærer derfor ingen premiering av den forelderen som barnet bor hos i strid med avtale eller rettsavgjørelse. Derimot vil en ordning der barnebidraget holdes tilbake, frata barnet retten til forsørgelse fra begge foreldre og medføre et avvik fra prinsippet om at kostnadene ved forsørgelsen skal fordeles mellom foreldrene etter evne.»
Varighet
Høyesterett legger til at hva som er den fastsatte ordningen, som utgangspunkt, skal legges til grunn for faktiske vurderingen av hvor barnet egentlig bor. Det er først når en annen ordning har hatt en viss varighet at man skal fravike dette.
Barnets far har vært representert av advokat Øivind Østberg. Motparten har vært staten, ettersom saken formelt sett gjelder gyldigheten av NAVs vedtak om bidragsplikt. Staten var representert ved Elisabeth Sawkins Eikeland fra Regjeringsadvokaten.
En skuffende dom, mener Øivind Østberg.
– Resultatet er støtende for den alminnelige rettsfølelse. Det gir også svært uheldige signaler. Retten har vel sett det slik at rettskildebildet ikke gir rom for noen annen løsning. Derfor er dette en sak lovgiver nå må se på. Det er ikke vanskelig rent lovteknisk å endre loven slik at det blir klart at utgangspunktet for bidragsrett er at man har lovlig omsorg for barnet. Tilsvarende bør gjelde for barnetrygd, sier Østberg.
Dommen finner du her.
