Sivilombudets uttalelse setter spikeren i kista for UDIs praksis

Personer som får oppholdstillatelse på humanitært grunnlag kan bli ilagt en rekke begrensninger hvis det er tvil om deres identitet. Personene kan i teorien leve med slike begrensede tillatelser ut livet dersom de ikke klarer å avklare identitetstvilen. Sivilombudet har i en nylig uttalelse (2024/783) kommet med kritikk som går i kjernen av denne praksisen som har utviklet seg hos UDI og UNE.

Regelverket og utvikling av praksis 

Det er ulike grunner til å få opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven (utl.) § 38. På den ene siden i vektskålen ligger sterke menneskelige hensyn og særlig tilknytning til riket, og på den andre er innvandringsregulerende hensyn. Flere asylsøkere blir værende i Norge etter endelig avslag på asylsøknaden. De kan da få opphold på humanitært grunnlag for eksempel fordi hjemlandet ikke tar dem imot eller fordi deres barn har bodd i riket tilstrekkelig lenge og opparbeidet seg en tilknytning som etter forvaltningspraksis kan føre til oppholdstillatelse. Når barna da får opphold på humanitært grunnlag, gjør gjerne foreldrene det som regel også av hensyn til familiens enhet. Felles for forelder og barn i slike tilfeller er at det er tvil og forelderens identitet og at den tvilen videreføres til barnet. 

Tvil om identitet kan typisk skyldes at utlendingsmyndighetene ikke tror på den oppgitte identiteten eller at det er tvil om oppgitt identitet i Norge fordi personen oppga andre identiteter i andre land. Tillatelse gis da etter utl. § 38 femte ledd.

Begrensningene ilagt slike tillatelser består vanligvis av at familieinnvandring ikke er mulig og at oppholdstillatelsen ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Tillatelsen gis typisk en kort varighet, ett år eller kortere, slik at den som har tillatelsen stadig må søke om fornyelse. I mellomtiden løper tillatelsen ut fordi behandlingstiden i fornyelsessaker kan ta flere år, noe som skaper økt usikkerhet og utrygghet. Personene får da heller ikke fornyet sine oppholdskort og har typisk ingen andre identitetsdokumenter. Denne typen begrensninger har mange konsekvenser. De som lever lengre perioder med begrensede tillatelser får begrenset sin muligheten til å integreres i det norske samfunnet fordi deres fremtid i Norge forblir usikker. NOAS har sammen med Redd Barna og Norsk Folkehjelp skrevet flere rapporter om dette, se her, her og her. 

Poenget med å ilegge personer begrensinger i tillatelsene er å motivere dem til å sannsynliggjøre sin identitet, for eksempel ved krav om å innhente av pass. Da dagens lov ble utformet var lovgivers intensjon at muligheten til å gi begrensninger på grunn av identitetstvil skulle brukes i begrenset grad på grunn av integreringsutfordringene de kan ha, jf. Ot.prp.nr. 75 (2006-2007), punkt 3.6.4.1. Over årenes løp har det blitt klokkeklart at personer med identitetstvil som er vanskelig å fjerne kan bli gående med disse begrensningene i mange år, attpåtil flere tiår. Det er for eksempel vanskelig eller umulig for personer å sannsynliggjøre identiteten de ikke blir trodd på, hvis de er fra land hvor identitetsdokumenter ifølge utlendingsmyndighetene har liten eller ingen bevisverdi. Da kan de bli stående igjen med sin egen forklaring som bevismoment, og den tror gjerne utlendingsmyndighetene allerede ikke på. 

Sivilombudets uttalelse 

Uttalelsen gjaldt klage fra en somalisk dame som har bodd i Norge siden 2006. Utlendingsmyndighetene trodde ikke på hennes oppgitte identitet og asylhistorie, og søknaden om beskyttelse ble avslått. I 2011 fikk hun opphold på humanitært grunnlag gjennom sitt norske barn. Tillatelsen ble gitt med en rekke begrensninger etter § 38 femte ledd. Hun har fått denne fornyet i ettertid og begrensningene er ikke blitt opphevet enda. 

Sivilombudets uttalelse baserte seg hovedsakelig på en tolkning av lovens forarbeider, og formålet uttalt der om i hvor stor grad begrensninger bør opprettholdes på grunn av identitetstvil, som i stor grad har blitt sett bort ifra i årenes løp av UDI og UNE. 

Det ble konkludert med at: 

Begrensede tillatelser etter utlendingsloven § 38 femte ledd skal først og fremst benyttes der det uklart om oppholdet vil bli varig. Når begrensede tillatelser likevel er innvilget gjentatte ganger og over lenger tid, vil ikke begrunnelsen for bruk av begrenset tillatelse gjøre seg gjeldende med samme styrke. I slike tilfeller vil samtidig hensynet til integrering og forutsigbarhet for utlendingen fortsatt gjøre seg gjeldende. Dette er sentrale hensyn.

Sivilombudet bemerket også følgende:

Ettersom klageren om kort tid må søke på nytt om fornyelse av oppholdstillatelsen, ber ombudet om at vurderingen og konklusjonen i uttalelsen blir lagt til grunn av utlendingsmyndighetene under behandlingen av den nye søknaden.

Spikeren i kista

Sivilombudets uttalelse setter spikeren i kista for en fast og langvarig praksis fra UDI og UNE til den enkeltes ugunst, som har vært i strid med formålet uttrykt i forarbeidene.

Håpet er at uttalelsen kan føre til at flere personer som har vært i Norge i lang tid og planlegger å bli værende får fjernet sine begrensninger, slik at de kan leve mer normalt som resten av samfunnet.