Hvis en skadelidt mener å ha et erstatningskrav mot en skadevolder som er ansvarsforsikret, vil det normalt som ledd i prosessrisikovurderingen vurderes å fremme krav mot skadevolder, ansvarsforsikringsselskapet eller begge.

I tilfeller hvor skadelidte utelukkende forfølger kravet mot skadevolder innen utløpet av den ordinære foreldelsesfrist, bør ikke skadelidte i ettertid få gjenopplivet direktekravet mot forsikringsselskapet som følge av skadevolders melding til selskapet anses som at skadelidtes direktekrav er meldt.

Foreldelse av krav meldt til forsikringsselskapet

At skadelidte kan fremme krav mot skadevolders ansvarsforsikringsselskap følger av forsikringsavtaleloven («FAL») § 7-6 første ledd. Dette direktekravet og skadelidtes krav mot skadevolder er to separate krav, jf. Rt 1997 s. 7 (Advokatdommen). Begge kravene er derfor gjenstand for foreldelse.

Krav mot ansvarsforsikringsselskapet foreldes etter de samme regler som skadelidtes underliggende krav mot skadevolder, det vil normalt si den ordinære foreldelsesfristen på 3 år, jf. FAL § 8-6 annet ledd, jf. foreldelsesloven § 2. Dette utgangspunktet viker imidlertid for spesialregelen for krav meldt til forsikringsselskapet i FAL § 8-6 tredje ledd:

«Krav som er meldt til forsikringsforetaket før foreldelsesfristen er utløpt, foreldes tidligst seks måneder etter at sikrede, eller skadelidte (jf §§ 7-6 og 7-7), har fått særskilt melding i et skriftlig dokument om at foreldelse vil bli påberopt.»

Høyesteretts avklaring kjærkommen

I praksis er det dukket opp tilfeller hvor skadelidte innenfor den ordinære foreldelsesfrist på tre år kun har fremmet krav mot skadevolderen uten engang å varsle forsikringsselskapet, men i ettertid igangsatt direktekrav mot dette fordi det viser seg at skadevolder ikke er søkegod. Skadelidte anfører da at direktekravet ikke er foreldet fordi skadevolder innen fristen varslet eget forsikringsselskap, og at forsikringsselskapet ikke har overholdt varslingsplikten i FAL § 8-6 tredje ledd overfor dem som skadelidt.

Det var tilfelle i en byggesak hvor et eiendomsselskap hadde reklamert overfor kontraktsparten, som igjen hadde varslet eget forsikringsselskap. Kontraktsparten ble avviklet, og eiendomsselskapet ble etter hvert kjent med at kontraktsparten hadde ansvarsforsikring. Det ble tatt ut søksmål mot forsikringsselskapet, men først mer enn tre år etter at misligholdet inntrådte. Det ble derfor anført foreldelse. Eiendomsselskapet hevdet at sikredes varsel til forsikringsselskapet før avviklingen innebar at forsikringsselskapet bare kunne påberope foreldelse seks måneder etter å ha påberopt foreldelse overfor eiendomsselskapet, jf. FAL § 8-6 tredje ledd. I fravær av slik varsling, måtte direktekravet være i behold.

Eiendomsselskapet fikk medhold i tingretten, men Hålogaland lagmannsrett kom i dom 10. mars 2023 i sak 22-129198ASD-HALO til motsatt resultat. Ankeutvalget besluttet 24. mai 2023 i HR-2023-955-U at anke over lagmannsrettens dom skal behandles i Høyesterett.

En avklaring fra Høyesterett er kjærkommen. Tolkningen av FAL § 8-6 tredje ledd er diskutert i juridisk litteratur, og er tolket ulikt i praksis.

Tolket ulikt i praksis

Høyesterett kom i Rt 2007 s. 1665 (Vekterdommen) til at et krav mot et vekterselskap var foreldet, men at krav mot ansvarsforsikringsselskapet som følge av manglende varsling om foreldelse etter FAL § 8-6 tredje ledd var i behold. Bestemmelsen ble imidlertid anvendt «etter særskilt avtale», jf. avsnitt 59.

Finansklagenemnda behandlet i FinKN-2011-308 spørsmålet. Nemnda delta seg. Flertallet kom – riktignok under tvil – til at skadevolders melding til forsikringsselskapet ikke kunne påberopes av skadelidte slik at kravet ble ansett foreldet. Mindretallet synes etter en konkret vurdering å anse at skaden var meldt av skadelidte, slik at forsikringsselskapet skulle varslet foreldelse til skadelidte.

Borgarting lagmannsrett tok i dom LB-2013-24553 til orde for motsatt konklusjon i et obiter dictum. Direktekravet førte ikke frem da det var foreldet. Lagmannsretten fant likevel grunn til å uttale at det må være tilstrekkelig at sikrede videresender til forsikringsselskapet skadelidtes fremsatte krav for at forsikringsselskapet må tilskrive skadelidte direkte om eventuell foreldelse. Det at Finansklagenemndas flertall hadde konkluderte med det motsatte, kunne etter lagmannsrettens syn ikke ha avgjørende betydning.

Bør ikke reddes

Vi deler ikke Borgarting lagmannsretts syn. Ordlyden i FAL § 8-6 tredje ledd tilsier at skadelidte ikke bør reddes av skadevolders melding til forsikringsselskapet. Når Høyesterett har etablert at kravene mot hhv. skadevolder og forsikringsselskapet er to separate krav, må det innebære at beskyttelse etter den aktuelle bestemmelsen må forutsette at det relevante kravet er «meldt til forsikringsforetaket».

En slik tolkning er også nærliggende i lys av at forsikringsselskapet skal gi særskilt melding om at foreldelse vil bli påberopt til «sikrede, eller skadelidte (jf §§ 7-6 og 7-7)». Ordet «eller» er naturlig ettersom det vil avhenge av om det er sikredes forsikringskrav eller skadelidtes direktekrav det varsles foreldelse overfor.  

Hålogaland lagmannsrett treffer etter vårt skjønn godt når det uttales at den motsatte løsningen:

«Tvert imot vil det gi den som ikke har meldt sitt krav en tilfeldig fordel, i strid med det som ellers følger av de alminnelige foreldelsesreglene.»

Det er liten grunn for en utilsiktet tolkning for å beskytte en kravshaver som ikke har gjort nok for å sikre sitt direktekrav mot forsikringsselskapet.

Uansett løsning, er det på tide med en avklaring.

Artikkelforfatterne representerer normalt forsikringsselskapets side