Høyesterett har tatt stilling til om en politimanns reiser, til og fra spesialoppdrag på andre steder enn hans faste oppmøtested, skulle regnes som arbeidstid. Avgjørelsen fører til at flere arbeidsgivere må revurdere sin praksis rundt kompensasjon og beregning av reisetid.

Konkret vurdering

Høyesteretts avgjørelse baserer seg på en noe annen tilnærming til om reisetid skal regnes som arbeidstid, enn den tradisjonelle tilnærmingen. Istedenfor å operere med ulike kategorier av reiser som styres av når reisene gjennomføres, baserer avgjørelsen seg på en bred helhetsvurdering av hvilke forpliktelser arbeidstaker er underlagt i tilknytning til reisen. Videre fokuseres det i større grad på bindingene på arbeidstakers mulighet til å benytte tiden til egne formål, enn hvorvidt arbeidstaker utfører arbeidsoppgaver på reiseveien.

Høyesteretts avgjørelse i Thue-saken innebærer ikke at all reisetid skal regnes som arbeidstid. Avgjørelsen får likevel betydning for arbeidsgivere, ved at det legges opp til at arbeidsgivere må gjøre konkrete vurderinger av ansattes reiser, for å kunne foreta en riktig klassifisering av reisetiden som enten arbeidstid eller arbeidsfri. I denne vurderingen kan arbeidsgiver særlig stille seg følgende tre spørsmål:

  • Foretas reisen til et annet sted enn fast oppmøtested?
  • Er reisen en nødvendig og vesentlig forutsetning for at den ansatte skal kunne ivareta sine arbeidsoppgaver?
  • Er den ansatte ilagt forpliktelser eller bindinger på reiseveien på en slik måte at den ansatte ikke kan benytte tiden på reise til egne interesser?

Kan avtale annet

Dersom reisetiden anses som arbeidstid, betyr ikke det at reisetiden må godtgjøres tilsvarende som annet arbeid. Arbeidsgiver står fritt til å operere med ulike godtgjørelsessatser for ulike former for arbeidsaktiviteter, så fremt dette avtales på forhånd. Arbeidsgiver og arbeidstaker kan altså avtale at tid tilbragt på reise kompenseres med et lavere beløp enn tiden arbeidstaker utfører sine ordinære arbeidsoppgaver.

Klassifiseringen av reisetid og arbeidstid får først og fremst betydning for vurderingen av om de arbeidsrettslige vernereglene er overholdt. Dette gjelder eksempelvis reglene for maksimal arbeidstid og minimum daglig og ukentlig arbeidsfri. Hvis reisetid regnes som arbeidstid må reisetiden tas med i beregningsgrunnlaget etter disse reglene.

Tradisjonelt utgangspunkt

Det tradisjonelle utgangspunktet i norsk rett har vært at tiden arbeidstaker er på reise regnes som arbeidstid dersom reisene påbegynnes og avsluttes ved det faste arbeidsstedet i løpet av arbeidsdagen.

Hvis reisen ikke startes og avsluttes ved det faste arbeidsstedet i løpet av arbeidsdagen, er reisetiden kun arbeidstid dersom arbeidstaker under reisen er pålagt å utføre arbeidsoppgaver i henhold til arbeidsavtalen, og derfor står til arbeidsgiverens disposisjon.

Ikke enig

Politimannen i Thue-saken reiste fra sitt faste arbeidssted på Gaular lensmannskontor, og returnerte til Gaular lensmannskontor etter spesialoppdragene var utført. Returreisen var enten senere samme dag eller dagen etter. Felles for reisene var at de ikke ble påbegynt og avsluttet ved det faste arbeidsstedet i løpet av arbeidsdagen. Politimannen reiste i politibil eller politibuss, som ble overvåket med operasjonssentralens GPS-system og var utstyrt med politiets sambandssystem. Politimannen brakte med seg arbeidsgivers mobiltelefon på reisen, og våpen – som medførte en viss aktsomhetsplikt for politimannen.

Høyesterett kom til at politimannens reiser til og fra oppdragsstedet utgjorde arbeidstid. Det kunne ikke oppstilles noe krav om aktivt arbeid på reiseveien for at reisen skulle utgjøre arbeidstid. Det var av betydning at reisene var nødvendige og vesentlige forutsetninger for at politimannen kunne ivareta sine arbeidsoppgaver på en pliktoppfyllende måte. At arbeidstaker under slike reiser ikke fritt og uavbrutt kunne "beskjeftige seg med egne interesser", tilsa at arbeidstaker står til arbeidsgivers disposisjon. Det ble i denne sammenheng særlig vist til omfanget av de forpliktelsene politimannen var ilagt under hans reiser.

I dommen vises det til at selv om en arbeidstaker på en slik reise selv kan velge transportmiddel og reiserute, er reisen like fullt nødvendig og arbeidstaker må følge arbeidsgivers instruksjoner under reisen. Det ble også vist til at arbeidsgivers pålegg om å utføre oppdrag på andre steder enn det faste arbeidsstedet, fører til at arbeidstaker ikke har mulighet til selv å bestemme pendleravstand. Etter EFTA-domstolens oppfatning, som Høyesterett sluttet seg til, var dette et argument for at slike typer reiser skal anses som en integrert del av arbeidstakerens arbeid, uavhengig av om reisen finner sted utenom arbeidstakerens alminnelige arbeidstid.

Avgjørelsen er av enkelte tatt til inntekt for at all reisetid skal regnes som arbeidstid. Vi er ikke enig i en slik forståelse av avgjørelsen.