Stipendiat Trygve Harlem Losnedahl har ved flere anledninger de siste årene fortjenstfullt rettet oppmerksomheten mot advokaters bidrag til utarming av verdens skattegrunnlag. I sitt siste innlegg spør han advokatforeningens leder om det vil være i tråd med RGA å gi opplysninger om hvordan en klient kan redusere risikoen for at norske skattemyndigheter kontrollerer en transaksjon som advokaten mener mest sannsynlig er ulovlig. Jon Wessel-Aas vil ikke svare på det eller andre betimelige spørsmål stilt av Losnedahl.

For en utenforstående er det overraskende at Wessel-Aas ikke utviser noen nysgjerrighet for hvordan advokater eller Advokatforeningen kan bidra til å motvirke uetisk og ulovlig skatteplanlegging. I en verden hvor mange land aktivt tilrettelegger for de rikes skatteplanlegging, er det virkelighetsfjernt å mene at «lovgivning og nasjonalt samarbeid» er nok for å unngå ulovlig skatteplanlegging. Lekkasjer fra skatteparadiser viser hvordan advokatfirmaer bidrar til ulovlig og uetisk skatteplanlegging. OECD og FN har pekt på det samme. Wessel-Aas synes ikke å anerkjenne at også norske advokatfirmaer kan spille en rolle i dette systemet.

Advokater har en taushetsplikt som gjør dem særlig egnet som håndlangere. Men med privilegier følger ansvar. Advokatetikken kan bli svak i møte med både klientens og advokatens egne interesser. Jo mer uklar regelen er, jo enklere er det å strekke den. Og jo mer uklar regelen er, jo enklere er det å bli pushet over grensen av andre. Når en advokat står alene mot klientens kommersielle interesser, eller etikken står alene mot advokatens egne økonomiske interesser, ville mer konkrete etiske krav vært nyttige for å stadfeste en rød linje i rådgivningen.

Wessel Aas mener at RGA, med sine vage formuleringer om «rett og urett», «lovens ramme», osv. er tilstrekkelig. Til sammenligning kan også menneskerettighetsbrudd gi profitt, og en advokat kan pushes av en klient til å gi råd som innebærer brudd på dem. Her har Advokatforeningen egne veiledere som skal sikre at både advokater og næringslivet skal respektere menneskerettighetene. Slike veiledere ønsker Advokatforeningen derimot ikke for skatt, som gir skatteinntekter som er nødvendig for at staten skal kunne ivareta de samme menneskerettighetene, nasjonalt og internasjonalt.

Advokater skal fremme rett, hindre urett og gi råd innenfor «lovens ramme». Men hvor går grensen for hvilke råd som er innenfor RGA? Her må vi ønske velkommen til elefanten i rommet og advokatens nyttige verktøy: vurderingen av hvor sannsynlig det er at noe er lov, gjerne omtalt som «prosessrisiko». Med begrepet «prosessrisiko» oppheves nærmest begrepet om at advokatene skal «hindre urett» i rådgivningen: lovens grense kan beskrives som en sannsynlighet. En advokat kan da i teorien gi et råd om at det er 5 % sannsynlig at en nærmere beskrevet transaksjon er lovlig, og overlate det til en kommersiell eller omdømmemessig vurdering om den bør gjennomføres.

Klienter har kanskje krav på «beste råd», men skal samtidig kun få «lovlige» råd. Finnes det noen nedre grense for når advokaten ikke kan gi et råd i prosenter og prosessrisiko, men må si i klartekst: «Dette er ulovlig, og jeg kan ikke hjelpe deg med dette»? Disse spørsmålene ligger i dilemmaene i Losnedahls innlegg, men Wessel Aas vil ikke svare på dem. Hvis Wessel Aas mener at det ikke er greit med syltynne råd, hadde det vært fint med en forklaring av hvor grensen går. Hvis han mener at RGA ikke gir noen begrensninger, og grensen går ved den straffbare medvirkning, synes RGA punkt 1.2 og domstolloven § 224 å være uten selvstendig mening.

Så langt om rettslige råd. Hvor går grensen for rådgivning om tiltak som skal senke oppdagelsesrisikoen? Dette var også tatt opp av Losnedahl, uten at Wessel Aas ville svare på det. Er det greit å rådgi med det formål at transaksjonen og den eventuelt «shady» skattedisposisjonen blir vanskeligere å oppdage? Er det overhodet lov å rådgi om oppdagelsesrisiko og tiltak som begrenser den? Også her ville det vært nyttig med veiledning fra Advokatforeningen, om så bare at de mener at problemstillingen ikke oppstår.

Spørsmål om rådgivning før en handling begås stiller seg etisk annerledes enn advokatoppdrag etter at handlingen er begått. Etter handlingen vil rett eller urett allerede ha skjedd, men ikke før. Skatterådgivning i forkant kan få et veddemålspreg som reiser særlige etiske problemer. Du vet at rådet er rettslig usikkert, du vet at det er liten oppdagelsesrisiko og du vet klienten kan spare mye penger. Her vedder klienten mot både det rette og å bli oppdaget. Hvor stor sjanse mener Advokatforeningen det er greit å ta? Her er ikke advokaten rettsstatens støtter, men storkapitalens håndlangere.

Jeg er enig med Losnedahl i at rådgivning om skatt stiller visse advokatetiske spørsmål i særlig klart relieff, men problemene synes mer generelle. For å knytte an til Wessel Aas’ eksempler fra ytringsfriheten: Hvis Rasmus Paludan ber om råd om hvordan han med ord «kan oppildne» sine anti-muslimske støttespillere «til handling», men ikke krysse grensen for det straffbare, hvordan skal man som advokat håndtere det? Skal man hjelpe Paludan å finslipe ‘dog whistles’ som går klar av straffeloven, men som advokaten skjønner at kan trigge noen i den Nordiske Motstandsbevegelsen til å bruke vold? Kan man foreslå at uttalelsen fremsettes via en anonym Facebook-konto?

Hvor grensene for akseptabel rådgivning går, angår alle advokater. RGA kunne med fordel sagt mer om det. Kanskje er spørsmålene for vanskelige. Kanskje vil regulering ha andre negative konsekvenser. Det slående er at Advokatforeningen ikke er interessert i å ta noen diskusjon, særlig når Losnedahls konkrete forslag ikke er annet enn at Advokatforeningen skal anerkjenne problemene og forsøke å lage nærmere retningslinjer.