Da tyskerne okkuperte Norge våren 1940, ble dommerne i Høyesterett sittende i sin virksomhet. Men utover høsten ble det vanskeligere og vanskeligere for Høyesterett å opprettholde uavhengigheten, og 21. desember 1940 forlot samtlige dommere stillingene i protest.

Den utløsende saken var spørsmålet om domstolenes prøvingsrett overfor tyske forordninger.

I går lanserte Hans Petter Graver sin nye bok om okkupasjonstidens Høyesterett.

– Stemmer ikke

Kort tid etter at dommerne trakk seg i 1940, utnevnte NS nye dommere, i det som gjerne kalles den kommissariske høyesterett. Bildet som er blitt tegnet av denne domstolen, er bildet av en domstol som for det første drev mest med straff, og som for det andre stort sett ble boikottet.

Nå har Graver gjennomgått sakstall, rettsavgjørelser og dokumenter for å se nærmere på den virksomheten som faktisk ble gjort i disse årene. Resultatet er ikke helt som ventet.

– Det er ganske klart at bildet som ble skapt av at okkupasjonstidens Høyesterett ble boikottet eller sabotert av gode nordmenn, ikke stemmer, forteller Graver.

NS-dommere

– Hovedinntrykket av praksisen fra disse årene, er kontinuitet. Vi har ofte tenkt at den kommissariske høyesterett i hovedsak var en straffedomstol, men tallene viser at det ikke var nevneverdig endring i sakssammensetningen under krigen. Blant dommerne var det noe uenighet om hvor bundet man var av prejudikater, men flertallets syn var at prejudikatene fra det regulære Høyesterett skulle følges. Noen av de mer hardkokte nazistene ville nok stille seg friere til tidligere praksis, men disse var ikke i flertall. Går man nærmere inn i disse sakene, blir altså bildet mer nyansert, forteller Graver.

Et kuriosa Graver dokumenterer, er forøvrig at dommerne som gikk av i protest, tydeligvis tok med seg dommerkappene sine da de forlot Høyesterett. De fem nye dommerne som ankom Høyesterett i januar, måtte derfor i stedet finne frem og reparere noen slitte ekstrakapper som hang igjen.

– Det mest overraskende er kanskje i hvilken grad denne domstolen selv oppfattet seg som en vanlig domstol. Dette i kontrast til Folkedomstolen, som var et politisk styrt organ. Høyesterett ble oppfattet som en regulær domstol, og det var ingen forsøkt å blande seg inn i dens virksomhet fra NS eller justisminister Riisnes, forteller Graver.

NS' behov for å blande seg inn ble nok vesentlig redusert ved at alle så nær som én av de oppnevnte dommerne var eller umiddelbart ble medlemmer av Nasjonal Samling. Graver dokumenterer samtidig at det ikke var helt enkelt for Riisnes å rekruttere til disse stillingene. Noen ble nærmest presset inn i jobben, ifølge Graver.

Jødeaksjonen

Graver dokumenterer også at flere av dommerne reagerte på jødeaksjonen høsten 1942. En av dem, Birger Motzfeldt, fortalte mot slutten av krigen at han han trodde at det dreide seg om en rent tysk aksjon, og at hadde han vært klar over den norske medvirkningen, ville han umiddelbart ha meldt seg ut av partiet.

Etter deportasjonen i november 1942, konfererte han med kollega Nicolai Helseth, og de var enige om at grensen for hva de kunne finne seg i, var overskredet. Motzfeldt forfattet et brev til justisminister Riisnæs, hvor han skrev at han ikke kunne forstå hvordan man kunne arrestere jødene og sende dem ut av landet til en «temmelig usikker fremtid»:

«Har man først godtatt dem her i landet som norske statsborgere, har de (…) også krav på å bli behandlet som sådanne og ikke utsettes for forfølgelse så lenge de holder seg norsk lov etterrettelig» «Som medlem av landets høyeste domstol har jeg imidlertid vanskelig for å akseptere forhold som i sine konsekvenser synes å rokke ved selve rettsstatens innhold og som til syvende og sist må befryktes å gjøre enhver rettspleie illusorisk.»

Strenge straffer

Justitiarius Jacob Andreas Mohr ble etter krigen dømt til livsvarig fengsel. Han døde i 1950. Den nest strengeste dommen fikk Arnvid Birger Liljedal Vasbotten, med 20 års tvangsarbeid. Han ble løslatt etter temmelig nøyaktig fem år bak murene, og benådet i 1952. Etterhvert fikk han en stilling som sekretær i Finansdepartementet, og levde med kreftsyk kone og to barn under trange kår, med et inndragningsbeløp han ikke kunne betale, hengende over hodet.

De øvrige dommerne fikk dommer i intervallet fem til femten år. De fleste gjenopptok advokatpraksis etter å ha blitt benådet, og flere av dem prosederte saker for Høyesterett til ut på 70-tallet, skriver Graver.