Stålsett har tilstått – men har han gjort noe straffbart?

Gunnar Stålsett er tiltalt for brudd på utlendingsloven § 108 som setter straff for den som gir arbeid til en som ikke har oppholdstillatelse. Han har betalt lovlig lønn, arbeidsgiveravgift og skatt. Han har tilstått. Men har han gjort noe straffbart? 

Grunnloven § 110 bestemmer at «statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring». FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) (som gjelder som norsk lov), artikkel 5 nr. 1, fastsetter at retten til arbeid er en menneskerett, og at konvensjonsstatene (herunder Norge) «skal treffe de nødvendige tiltak for å trygge denne rettighet». Spørsmålet er om tiltalen mot Stålsett er forenelig med disse bestemmelsene. 

Bakgrunn

Biskop Stålsett har gitt arbeid til Lula Tekle to dager i måneden. Lula Tekle er 55 år, hun er flyktning fra Eritrea, og har vært i Norge i 19 år. Hun hadde fast jobb frem til hun mistet skattekort og arbeidstillatelse etter en regelendring i 2011. Hun har fått avslag på sin søknad om oppholdstillatelse, men er såkalt «ureturnerbar». Det vil si at hun ikke kan reise tilbake til Eritrea, hvor hun kom fra. Hun er slik sett «dømt» til å være i Norge. 

Biskop Stålsett har følt seg forpliktet ut fra sine kristne verdier. Han har selv stått frem i Vårt Land og gjort oppmerksom på saken, ellers ville det neppe blitt noen tiltale. Saken skal behandles av retten torsdag 19. desember. 

Rettsreglene

Utlendingsloven § 55 bestemmer at en utlending som vil arbeid i Norge må ha oppholdstillatelse. (Dette gjelder dog ikke borgere innenfor EU/EØS-området.) Utlendingsloven § 108 setter straff for den som gjør bruk av en utlendings arbeidskraft når utlendingen ikke har oppholdstillatelse. Det er ingen tvil om at Gunnar Stålsett har brutt utlendingsloven § 108, så langt bestemmelsen er gyldig. 

Det følger imidlertid av den samme utlendingsloven § 3 at «loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke individets stilling». Det følger videre av menneskerettsloven § 3 at «konvensjoner og protokoller som er nevnt i § 2 skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning». I § 2 er bl.a. ØSK nevnt. 

ØSK artikkel 6 nr. 1 lyder slik:

«Konvensjonspartene anerkjenner retten til arbeid, som omfatter mulighet for enhver til å tjene sitt levebrød ved arbeid som han fritt har valgt eller godtatt; og skal treffe de nødvendige tiltak for å trygge denne rettighet.»

ØSK artikkel 2 nr. 2 lyder slik:

«Konvensjonspartene forplikter seg til å garantere at de rettigheter som anerkjennes i konvensjonen, blir utøvet uten forskjellsbehandling av noe slag p.g.a. rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller status for øvrig.» 

Det er ingen tvil om at bestemmelsene i ØSK i prinsippet går foran utlendingsloven § 55, jf. § 108 (straffebestemmelsen). Det følger både av menneskerettsloven § 3 og av utlendingsloven § 2. Den juridiske problemstillingen består i å avklare hvor langt rettighetene etter ØSK strekker, og hvordan de skal harmoniseres mot andre hensyn. 

Det er heller ingen tvil om at utlendingsloven § 55, som altså forbyr den som ikke har oppholdstillatelse å ta arbeid mot eller uten vederlag, eller å drive ervervsvirksomhet, er i strid med ordlyden i ØSK: Istedenfor å tilrettelegge for at alle skal kunne få arbeid forbyr norsk lov at visse personer kan arbeide. Videre er det klart at § 55 representerer en forskjellsbehandling av personer som er permanent i Norge.

At ØSK artikkel 6 i visse tilfeller må tolkes innskrenkende og harmoniseres mot, og vike for, andre viktige hensyn, er neppe tvilsomt. Den gir altså ikke en absolutt rett til arbeid. 

Det har vært reist spørsmål om ØKS artikkel 6 er så vag og ubestemt at den ikke kan påberopes av enkeltindivider. Det vil i praksis si at den blir en formålserklæring. De beste grunner taler imidlertid for å anse artikkel 6 nr. 1 som en bestemmelse som kan påberopes av enkeltindivider. Iallfall er det antatt at artikkel 2, som setter forbud mot diskriminering, er det. Artikkel 2 og artikkel 6 vil langt på vei være alternative grunnlag som kan påberopes. På dette området har det nok også vært en viss rettsutvikling over tid slik at man i dag antakelig vil være mer tilbøyelig til å gi internasjonale menneskerettighetsbestemmelser gjennomslag. 

I rettskildebildet hører selvfølgelig også Grunnloven § 110 hjemme. Bestemmelsen pålegger myndighetene å «legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring». Det er ingen tvil om at utlendingsloven § 55 er i strid med ordlyden i Grunnloven § 110. Utlendingsloven § 55 gjør det motsatte av det Grunnloven § 110 fastslår. § 110 er gitt som én av menneskerettsbestemmelsene. Det er antatt at § 110 gir individet et ganske svakt vern, og det er omdiskutert om bestemmelsen kan påberopes av private. Høyesterettsdommer Hilde Inderberg drøfter problemstillingen i artikkelen «Utfordringer for Høyesterett ved grunnlovfesting av flere menneskerettigheter». Hennes konklusjon er at «Høyesterett kan ikke uten videre legge til grunn at de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene er uforpliktende programerklæringer, og at et slikt søksmål ikke har utsikt til å føre frem.» Hun påpeker også at Grunnlovens menneskerettsbestemmelser har forskjellige sider som må vurderes hver for seg og at den negative siden ved bestemmelsen, altså plikten til å avstå fra tiltak som motvirker grunnlovsbestemmelsen, er mest utsatt for sensur. Det er et resonnement det bør være lett å slutte seg til.

Uansett om man legger til grunn at Grunnlovens § 110 gir et «svakt vern» er bestemmelsen er ikke uten betydning. Når en lovbestemmelse (utlendingsloven § 55) er i strid med ordlyden både i FN-konvensjonen om ØSK’ rettigheter og i strid med ordlyden i Grunnloven § 110, må det klart tillegges vekt ved tolkningen. 

Konkret vurdering

Det er neppe tvilsomt at det er den konkrete saken som må vurderes i forhold til ØSK artikkel 6 og artikkel 2 og i forhold til Grunnloven § 110. Spørsmålet er ikke om utlendingsloven § 55 som sådan er i strid med menneskerettigheter eller Grunnloven, men om anvendelsen av § 55 på Lula Tekle er korrekt. 

De hensyn som taler for å nekte Lula Tekle arbeid fordi hun ikke har fått innvilget oppholdstillatelse er såkalte «innvandringsregulatoriske hensyn». Det vil i praksis si at vi ønsker å gjøre det lite attraktivt for flyktninger og asylsøkere å komme til Norge, eller til å bli her hvis de ikke får innvilget oppholdstillatelse. 

Hensynene som taler i motsatt retning, er åpenbare: Det er en grunnleggende menneskerett at man skal ha rett til å skaffe seg arbeid. Det gjelder både for å ha en økonomi man kan leve av og for å ha et meningsfylt liv. For de fleste av oss vil det å bli nektet retten til arbeid være et overgrep som overstiger mange fysiske lidelser og prøvelser. 

Når man skal prøve de «innvandringsregulatoriske hensynene» må det legges stor vekt på at det er en ureturnerbar asylsøker det er snakk om. Lula Tekle har i praksis ingen mulighet til å reise tilbake til Eritrea. Hun er nødt til å være i Norge, et land hvor hun nektes arbeid og annet erverv. 

«Ureturnerbare personer» dekker forskjellige forhold. Fellesnevneren er imidlertid at det landet de kom fra, og er statsborger i, nekter å ta dem tilbake. Det kan skyldes forskjellige årsaker, og det kan være i strid med landets folkerettslige forpliktelse overfor Norge.   For Lula Tekle er imidlertid dette liten trøst så lenge den praktiske realitet er at hun er nødt til å være i Norge. Ifølge UDI er det også enkelte stater som nekter å ta tilbake personer hvis personen ikke selv vil returneres. Hvilke stater dette gjelder, og hvor omfattende dette problemet er, er det ikke lett å få grep på. 

Ved den konkrete vurderingen bør også den tidsperioden som har gått tillegges vekt. I et preventivt perspektiv er dette åpenbart: Risikoen for at andre skal bli fristet til å komme til Norge, eller til å fortsette å være her, blir selvsagt svekket når utsiktene til å kunne arbeide først inntrer etter lang tid. Samtidig blir den negative virkningen for den enkelte forsterket med tiden. 

Det må også tas i betraktning at utlendingsmyndighetene har i sin makt å sende folk tilbake i de tilfellene hvor det foreligger ulovlig opphold. Når man snakker om ureturnerbare asylsøkere dreier det seg om de tilfellene hvor myndighetene selv har erkjent at disse ikke kan sendes tilbake. De er altså permanent i Norge, men uten de rettighetene som andre personer i Norge har. 

Etter min mening er det vanskelig å se at de preventive hensyn som påberopes er så tungtveiende at grunnleggende menneskerettigheter skal settes til side på livsvarig basis. Å være dømt til livsvarig arbeidsløshet, endog retten til å arbeide uten vederlag, med de konsekvenser det får for en selv, og ens familie, er et dramatisk inngrep.

Arne Viste-saken

I oktober 2019 avsa Oslo tingrett dom i en sak som har mange parallelle trekk. Arne Viste ansatte en rekke asylsøkere som, så vidt jeg forstår, var ureturnerbare. Han gjorde dette åpenlyst og fordi han mente utlendingsloven § 55 var i strid med hans moralske forpliktelser og menneskerettighetskonvensjonen og Grunnloven. Oslo tingrett dømte han til fengsel. 

Dommen er anket og står for Borgarting lagmannsrett. 

Vistes sak er likevel annerledes: I den saken var angrepet rettet mot § 55 som sådan. Det ble ikke gjort noen vurdering av de individuelle tilfellene. At utlendingsloven § 55 ikke alltid er i strid med menneskerettigheter og Grunnloven innebærer imidlertid ikke at den aldri er det. Det må foretas en individuell, konkret vurdering. Den rettskildemessige betydningen av en påanket tingrettsdom er uansett beskjeden.  

Mangel på forståelse

Høsten 2019 har vært preget av NAV-skandalen. Saken har avslørt en skremmende kollektiv mangel på forståelse for internasjonalt regelverk blant norske jurister. Både forvaltningen, påtalemakten og domstolene har oversett EØS-avtalens bestemmelser og straffet minst 48 personer for noe som ikke er straffbart. I løpet av høsten har Norge også blitt dømt i flere saker i EMK knyttet til foreldrenes rettigheter i barnevernsaker. 

Er det tilfeldig? Neppe. Gjennomgående har norske jurister for liten bevissthet og altfor liten forståelse for våre internasjonale forpliktelser. Vi tar for gitt at norsk lov er i samsvar med våre internasjonale forpliktelser og Grunnloven. 

At biskop Stålsett har tilstått, er i denne sammenheng irrelevant. Det hadde også mange av NAV-ofrene. Dommeren må selvstendig vurdere om forholdet er straffbart. La oss håpe at domstolen er seg sitt ansvar bevisst og gjør en grundig, konkret og uavhengig tolkning av ØSK artikkel 6 nr. 1 og artikkel 2 nr. 2, og Grunnloven § 110.