Høyesterett kom for det første til at de 31 fellingene ikke truet ulvebestandens overlevelse. For det andre oppfylte det ene vedtaket formålet om å avverge skade på husdyr og de to andre vedtakene formålet om å ivareta «andre offentlige interesser av vesentlig betydning».
Landets øverste domstol mener og at det ikke forelå noen andre tilfredsstillende alternativer til felling.
Begge parter anket dommen i Borgarting lagmannsrett der WWF fikk medhold i at to av tre vedtak om felling var ugyldige.
Lagmannsrettens flertall mente under tvil at departementet ikke hadde konkret påvist at vedtaket om felling var gjort for å ivareta andre offentlige interesser av vesentlig betydning.
Stortingsbehandling uten vedtak
Høyesterett kom fram til det motsatte og konkluderer med at dette vilkåret var oppfylt i de to fellingsvedtakene. Stortingets arbeid med en ny ulvepolitikk i 2017, som aldri endte med et vedtak om en ny lov, trekkes fram.
Selv om det aldri ble et vedtak, må dette arbeidet legges vekt på som lovforarbeider.
Det vises til at bestandsmålet var nådd og at stortingsflertallet må forstås som at det er åpning for å felle ulv utenfor ulvesonen dersom det nasjonale bestandsmålet er oppfylt.
– Det fremgår av det jeg har sagt, at det ved utøvelsen av dette skjønnet må legges atskillig vekt på de føringer for lovtolkningen Stortinget ga i 2017. Da er det etter min mening ikke grunnlag for å tilsidesette som uriktig den interesseavveiningen departementet gjorde i revirvedtakene, skriver førstvoterende Ingvald Falch i dommen.
Det vises til at stortingsflertallet mente at distriktspolitiske hensyn må anses som en vesentlig offentlig interesse. Beitenæringen, jakt, annen næringsvirksomhet, befolkningens trygghet og psykososiale forhold trekkes fram.
Fellingsvedtakene var heller ikke i strid med Bernkonvensjonen, konkluderer Høyesterett.
Norsk-svensk ulv
I dommen sier Høyesterett seg enig i at Norge er forpliktet til å bevare en norsk ulvestand, men at det må ses i sammenheng med at den norske ulvestanden deles med Sverige.
Det pekes på at vedtakene om felling ble gjort etter at det var mer ulv i Sverige enn nødvendig for å hindre at arten ble truet, at ulvene som ble vedtatt felt ikke hadde høy genetisk verdi og at hvis det kom færre ulver fra Sverige til Norge i årene etter vedtaket, kunne arten i Norge likevel reddes ved å unngå nye fellingsvedtak.
– Jeg er på denne bakgrunn kommet til at vedtakene om lisensfelling ikke truet den sørskandinaviske bestandens overlevelse, skriver Falch.
WWF Verdens naturfond gikk høsten 2017 til søksmål mot staten med påstand om at den norske rovdyrforvaltningen strider mot Grunnloven, naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen. De peker på at ulven er totalfredet og står oppført som kritisk truet på den norske rødlisten, med ekstremt høy risiko for å dø ut.
Avgjørelsen ligger her.
