Olje- og energidepartementet ga utbygger tillatelse til å gjøre inngrep i alle samiske rettigheter som var nødvendige for å bygge vindkraftverkene på Fosen i 2013, men vindturbinenes antall, størrelse og plassering var ikke endelig avklart før i 2017.

Oreigningslova § 2 åpner bare for at staten kan gjøre inngrep i samenes rettigheter når vindkraftverket uten tvil har større fordeler enn ulemper og heller ikke krenker menneskerettighetene. Hvordan kunne departementet mene at det ikke var noen tvil om denne vurderingen når vindturbinenes plassering ikke var endelig avklart?

Tillatelser til vindkraftverk gis i flere trinn. Først får utbygger en konsesjon som angir arealgrensene for vindkraftverket og maksimal installert effekt. På samme tid gir energimyndighetene vanligvis utbygger tillatelse til å ekspropriere alle private rettigheter som er nødvendige for å bygge vindkraftverket. I Fosen-saken ble konsesjonen og ekspropriasjonstillatelsen gitt i departementets klagevedtak i 2013.

Etter noen år med videre planlegging, fastsetter energimyndighetene alltid en detaljplan som bestemmer konkret antall, størrelse og plassering av vindturbinene. Formålet med detaljplanen er å legge til rette for en best mulig utbyggingsløsning. Begrunnelsen for å vente med detaljene er at det må gjennomføres omfattende vindmålinger som medfører store kostnader. NVEs vedtak fra 2016 om godkjennelse av utbyggers detaljplan ble stadfestet i departementets klagevedtak fra 2017.

Antall vindturbiner og hvor de er plassert er avgjørende for om videre reindrift er mulig. Enkelte fjellrabber er viktigere enn andre. For eksempel uttalte Nord-Fosen siida i 2013 at den var berørt av flere vindkraftverk, men av hensyn til ny kraftproduksjon satte reineierne bare foten ned for Roan vindkraftverk. Utbygging av Haraheia-delen av Roan vindkraftverk kunne ikke aksepteres, ettersom heia var helt avgjørende for å holde driften på et akseptabelt nivå.

Alternativt foreslo reineierne en utbygging i den sørvestlige delen av Haraheia, slik at de sentrale delene av heia kunne stå uberørt. Dette ble avvist, fordi prosjektet etter departementets syn i så fall ikke ville være realiserbart.

Siden vindturbinenes endelige antall og plassering ikke var avklart i 2013, er det tvilsomt om departementet kunne gi utbygger ekspropriasjonstillatelse allerede da. Tillatelsen ble en slags «blankofullmakt» som kan ha preget forhandlingene mellom reineierne og utbygger frem mot avklaringen i 2017.

Til sammenlikning kan man spørre seg om departementet kunne gitt utbygger tillatelse til å ta nødvendige deler av en gård med tvang uten endelig å avklare om vindturbinene skal erstatte bondens hus eller plasseres på et avsidesliggende jorde.

Artikkelforfatteren skriver doktoravhandling om konsekvensutredninger av vindkraftverk. Stillingen er finansiert av Northwind, et forskningssenter for vindkraft.