Bakgrunnen for saken Borgarting lagmannsrett avgjorde onsdag, er at et selskap ønsker å bygge en datasentral for utvinning av kryptovaluta i Hadsel i Nordland. Kommunen er ikke begeistret for planene, som vil kreve store mengder kraft, og gi få arbeidsplasser.
Kommunen sa derfor nei til planen, under henvisning til at den aktuelle eiendommen er regulert til «industri». Utbyggeren mente på sin side at kryptoutvinning må kunne kalles industri, og klaget saken til Statsforvalteren. Statsforvalteren var enig med kommunen, og dermed gikk saken til domstolene.
Vant i tingretten
I fjor vant så kryptogründerne frem i Oslo tingrett. Tingretten la vekt på at myndighetene i mange sammenhenger har brukt ordet industri om denne type virksomhet, blant annet i Kommunal- og moderniseringsdepartementets datasenterstrategi fra 2021.
Senere har imidlertid myndighetene endret språkbruken, og i fjor ble det sendt på høring et forslag om at datasentre skal bli et eget underformål til anlegg på reguleringsplannivå. Begrunnelsen var blant annet at «utbygging av datasenter har skapt usikkerhet om hvilket arealformål virksomheten faller inn under», fremhevet tingretten.
Tingrettens konklusjon ble etter dette at staten ikke har hjemmel til å nekte kryptosatsingen, men nå har altså Borgarting lagmannsrett kommet til motsatt resultat.
– Grunnlovstridig
I ankesaken anførte staten at å forstå begrepet industri til å inkludere datasentre vil innebære en «utilsiktet utvidelse av begrepet», i strid med reguleringsbestemmelsens intensjon. Staten anførte dessuten at publikasjoner fra forvaltningen har liten eller ingen rettskildemessig betydning, særlig når det ikke foreligger noen forvaltningspraksis.
«De beste grunner taler for at begrepet industri skal forstås som virksomhet der det foretas omdanning av fysiske innsatsfaktorer til omsettelige produkt. Det omsøkte tiltaket om oppføring av datasenter innebærer ikke produksjon av fysiske varer. Virksomheten faller da utenfor arealformålet industri», heter det i lagmannsrettens referat fra statens syn.
Utbyggerne pekte fra sin side på at enhver tiltakshaver har rettskrav på å gjennomføre de tiltak som er forenlig med gjeldende arealregulering, og at det ville være grunnlovstridig å avslå søknaden uten klar hjemmel.
«Det at sentrale myndigheter, etter å ha veiledet nasjonale og utenlandske datasenteraktører over lang tid til å finne tomter regulert for industri, de siste årene har ombestemt seg, kan ikke tillegges vekt», heter det i anførselen fra ankemotparten.
Ikke vekt på uttalelsene
Borgarting legger i avgjørelsen vekt på at planforskriften opererer med mange underkategorier til begrepet «næringsbebyggelse», som kontor, overnatting, bevertning, industri, lager, bensinstasjon og annen næring.
«En forståelse av begrepet industri i vid forstand harmonerer dårlig med denne inndelingen. Forståelsen vil i stor utstrekning konsumere flere av de øvrige formålene og i liten grad åpne for anvendelse av arealformålet annen næring. Dette taler mot den forståelsen Meløy Stokmarknes Eiendom AS har anført», heter det i dommen.
De tidligere uttalelsene departementet har kommet med, kan ikke tillegges nevneverdig tyngde, etter rettens syn.
«Slik lagmannsretten ser det, får ikke det som fremgår av de nevnte publikasjonene, rettskildemessig betydning ved tolkningen av begrepet industri i reguleringsplanen. Uttalelsene må anses som et utslag av at myndighetene har lagt en vid forståelse av industribegrepet til grunn, noe som er i samsvar med én forståelse av ordet etter alminnelig språkbruk, jf. det som fremgår om dette ovenfor. Noen betydning ut over dette har uttalelsene etter lagmannsrettens oppfatning ikke. Uttalelsene har heller ikke ledet til en langvarig, omfattende og konsekvent forvaltningspraksis.»
Retten skriver også at «usikkerhet ved tolkningen, fordi det eksisterer to tolkningsalternativer, ikke (er) et argument for at det ene er bedre i samsvar med legalitetsprinsippet enn det andre».
– Store konsekvenser
Lagmannsrettens konklusjon blir etter dette at begrepet «industri» i denne sammenheng skal forstås i samsvar med det staten anfører, nærmere bestemt produksjon av fysiske varer, og at dette sikrer en tilstrekkelig klarhet og forutsigbarhet for borgerne. Staten vinner dermed fullstendig, og tilkjennes 176.000 kroner i sakskostnader for to instanser.
Utbyggerne har vært representert av Berit Svensli Solseth og Hallvard Sund fra advokatfirmaet Arntzen. Solseth sier at hennes klient mener dommen er feil.
– En stiller blant annet spørsmålstegn ved hvordan lagmannsretten har tilnærmer seg legalitetsprinsippet. En registrerer at lagmannsretten ikke finner grunn til å legge vekt på at forvaltningen selv har erkjent usikkerhet med hensyn til hvilket arealformål som skal brukes for datasenter. Lagmannsretten vektlegger tolkningsuttalelser av nyere dato, samtidig som lagmannsretten avviser betydningen av at Nærings- og fiskeridepartementet har veiledet utenlandske investorer om at datasentertomter må være avsatt til industri eller lignende. Dette er en kildebruk som er vanskelig å forstå begrunnelsen for, sier Solseth.
Hun mener lagmannsrettens resultat vil få store konsekvenser ut over den konkrete saken.
– Mange datasenter er bygget, er under bygging eller planlegges bygget på tomter regulert til industriformål. Meløy Stokmarknes Eiendom AS har ikke tatt stilling til om dommen skal ankes. Ankespørsmålet beror strengt tatt på en økonomisk vurdering for en aktør som ikke først og fremst satser på datasentervirksomhet, sier Solseth.
