Greenpeace og Natur og Ungdom stevnet staten for å stoppe oljeletingen. Konkret ble det lagt ned påstand om at 23. konsesjonsrunde, som ble vedtatt sommeren 2016, er ugyldig.

Miljøorganisasjonenes prinsipale anførsel var at utvinningstillatelsene er i strid med Grunnloven paragraf 112, og derfor ugyldige. Alternativt anførte de at vedtaket er i strid med petroleumsloven, eventuelt i strid med Norges folkerettslige- og menneskerettslige forpliktelser.

Subsidiært gjorde miljøorganisasjonene gjeldende at hverken utredningsplikten eller begrunnelsesplikten er overholdt, og at vedtakene er ugyldige som følge av saksbehandlingsfeil.

Grunnloven gir rett

Lagmannsretten gir, i likhet med tingretten, saksøkerne medhold i at Grunnloven § 112 må forstås slik at bestemmelsen gir materielle rettigheter som kan prøves for domstolene. Miljøskadene må imidlertid vurderes opp mot de tiltak som er iverksatt, og terskelen for overprøving vil være høy, skriver retten.

Da tingretten avgjorde saken i 2018, skrev den at «slik retten ser det kan det etter dette hevdes at Stortingets involvering i seg selv er tilstrekkelig til å konstatere at tiltaksplikten er oppfylt. En konkret vurdering av de tiltak staten har vist til, gir imidlertid også grunnlag for å fastslå at dette».

Også lagmannsretten legger vekt på Stortingets behandling, men foretar i større grad en konkret vurdering av at hvorvidt terskelen er overskredet. Retten skriver blant annet:

«De samlede klimautslippene, dvs. fra både utvinningen og forbrenningen, må vurderes opp mot de alvorlige klimaendringene. Det er imidlertid tale om usikre og enkeltstående framtidige utslipp, og de tiltakene etter § 112 tredje ledd som vil kunne gi rom for utslippene, kan best vurderes på det tidspunktet utslippene er nært forestående, dvs. i forbindelse med eventuell godkjennelse av plan for utbygging og drift. Det er videre et moment, men ikke i seg selv avgjørende, at samtlige følger for miljøet som er gjennomgått ovenfor, samt innvendingene mot de samfunnsøkonomiske vurderingene, er blitt vurdert av Stortinget flere ganger, men at vedtaket likevel er opprettholdt med bredt flertall.»

I ankesaken har saksøkerne blant annet vist til den nylig avsagte Urgenda-dommen fra nederlandsk høyesterett. Lagmannsretten mener denne dommen har liten overføringsverdi, og begrunner dette med at den gjaldt spørsmål om generelle utslippsmål, og ikke spørsmålet om konkrete framtidige utslipp fra enkeltfelt som eventuelt vil bli satt i produksjon fram i tid. 

«Det er ingen motstrid mellom det resultatet lagmannsretten er kommet til i saken her, og resultatet i Urgenda-saken», skriver retten.

Ikke saksbehandlingsfeil

Lagmannsretten mener heller ikke at det foreligger mangler ved utredningen av saken som gjør vedtaket ugyldig:

«Lagmannsretten legger til grunn at det er behov for ytterligere kunnskap knyttet både til oljeforurensning i is og til de særlige økologiske systemene i området. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke kan treffes vedtak før det er innhentet mer fullstendig kunnskap, dersom det er mulig å ta høyde for risikoen for miljøskade på en forsvarlig måte, jf. føre var-prinsippet. Det sentrale på åpningsstadiet og tildelingsstadiet vil være risikoen som følger av leteboring. Dersom det gjøres drivverdige funn, kreves det som nevnt godkjennelse av PUD, jf. petroleumsloven § 4-2. Det vil da normalt bli gjennomført ny konsekvensutredning, som også omfatter lokale miljøskader og tiltak som kan hindre eller redusere disse.»

Samtidig skriver retten at spørsmålene tidligere ikke er prøvd for domstolene, og at det samlet sett forelå gode grunner til å få spørsmålene i saken prøvd for retten. Saksøkerne slipper derfor å dekke statens sakskostnader, slik de ble pålagt i forrige runde.

– Til etterretning

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted mener avgjørelsen er grundig og omfattende, og at den legger en rekke føringer på tolkingen av § 112.

– Staten tar til etterretning at lagmannsretten har kommet til at det er en materiell terskel i § 112, som domstolene vil kunne prøve. Det var ikke statens prinsipale anførsel, men det er i tråd med den subsidiære. Retten legger også til grunn at § 112 omfatter klimavirkninger som følge av eksport, men da bare virkninger som gjør seg gjeldende i Norge. Det viktigste er at retten klart slår fast at terskelen for å konstatere brudd på Grunnloven § 112 er høy, og at det er tale om samfunnsøkonomiske og politiske avveininger som det løpende tas stilling til i Stortinget, og som ligger i kjerneområdet for hva domstolene bør være tilbakeholdne med å overprøve, skriver Sejersted i en melding.

Prosessfullmektig for saksøkerne, Cathrine Hambro, er fornøyd med at miljøorganisasjonene har fått medhold i at § 112 er en rettighetsbestemmelse. Hun mener retten gjør en mer mer helhetlig miljø- og klimavurdering, og sier til Rett24 at dette innebærer «en helt annen tolkning enn den fragmenterte vurderingen tingretten la opp til»

– Lagmannsretten sier uttrykkelig at utslipp fra norsk petroleum som brukes i andre land, skal tas med i vurderingen av hvilke negative miljø- og klimavurderinger et tiltak har. For Miljøorganisasjonene er dette en svært viktig delkonklusjon, og et stort skritt videre i for hold til hvordan man rettslig sett forholder seg til utslippene fra norsk petroleum. Kort sagt har Miljøorganisasjonene vunnet tolkningen, men tapt på subsumsjonen fordi lagmannsretten legger til grunn en svært høy terskel for å konstatere brudd på § 112, sier Hambro.

Greenpeace-leder Frode Pleym sier til NTB at dommen vil bli anket.

Last ned dommen her (PDF) eller les den på Lovdata her