Dommen Høyesterett avsa torsdag, handler om to eiendomsinvestorer som fikk skattevedtak mot seg. Da de til slutt vant frem i Skatteklagenemnda, var det gått to og et halvt år siden det feilaktige vedtaket opprinnelig ble fattet.
Saksøkerne mener det feilaktige vedtaket skapte et økonomisk tap på nesten 80 millioner kroner i enkeltpersonsforetakene deres, og har gått til erstatningssøksmål mot staten.
To alternativer
Det sentrale spørsmålet har, i alle tre instanser, vært om kravet er foreldet eller ei. Temaet er om den alminnelige pengekravsfristen på tre år begynte å løpe da saksøkerne fikk det feilaktige vedtaket fra Skatteetaten, eller om fristen løp først fra det tidspunktet de vant frem i Skatteklagenemnda, to og et halvt år senere.
Staten mener fristen skal løpe fra det opprinnelige vedtaktstidspunktet. Dette innebærer i så fall at skattyter, etter to og et halvt års klageprosess, bare hadde et halvt år på seg til å ta fristavbrytende skritt.
Så raskt reagerte klagerne ikke i den verserende tvisten. Tvert imot gikk det ytterligere nesten to år før de tok ut stevning. Da var det gått fire og et halvt år siden det opprinnelige, feilaktige, vedtaket. Dersom fristen derimot regnes fra klagenemndas vedtak, er de innenfor med god margin.
Anfører EMK
Lovens ordlyd er at et krav foreldes tre år etter at skadelidte fikk «nødvendig kunnskap om skaden». Saksøkerne har anført at en skadelidt først etter at forvaltningen har avsluttet behandlingen kan sies å ha slik «nødvendig kunnskap».
De anførte også at det motsatte ville stride mot EMK artikkel 6, om retten til effektivt rettsmiddel. Sistnevnte særlig basert på en dom EMD avsa mot Belgia for to år siden.
Verken tingretten eller lagmannsretten var enig med saksøkerne i dette. Lagmannsretten mente det «ikke kunne være tvilsomt» at investorene allerede ved det opprinnelige vedtaket hadde tilstrekkelig kunnskap om et eventuelt lidt tap, slik at fristen begynte å løpe. Høyesterett er, med fire mot én stemme, enig i lagmannsrettens konklusjon.
Førstvoterende Hedda Remen understreker at det skal mye til før domstolene kan fravike klar ordlyd i en lovregel som ikke åpner for unntak, og skriver:
«Ordlyden gir (...) i seg selv ingen holdepunkter for en slik forståelse som de ankende parter gjør gjeldende. At foreldelsesloven er en typisk positivrettslig og nokså detaljert lov, tilsier at det bør utvises forsiktighet med å fravike ordlyden, jf. Rt-2013-1476 avsnitt 44.
Foreldelseslovens forarbeider gir, så vidt jeg kan se, heller ingen støtte for at det skal innfortolkes en reservasjon i § 9 om at foreldelsesfristen ikke løper før klagesaken er endelig avgjort.»
I dommen Høyesterett viser til, fra 2013, skrev Høyesterett at foreldelsesloven er en «utpreget positivrettslig regulering, uten rom for mer frirettslige overveielser om hva som vil være et praktisk eller hensiktsmessig utgangspunkt i det enkelte kontraktsforhold».
Avbøtende tiltak
Det unngåelige resultatet av ordlyden blir da at dersom klagebehandlingen tar mer enn tre år, så vil fristen for å gå til erstatningssøksmål allerede kunne være utløpt når man får medhold. Dette kan imidlertid avhjelpes, mener Høyesterett, som skriver:
«I denne sammenheng nevner jeg at behandlingen av forvaltningsklagen ofte vil være avsluttet lenge før tre år er gått, og at skadelidte i motsatt fall har mulighet med hjemmel i foreldelsesloven § 28 til å be om at det inngås avtale om forlengelse av foreldelsesfristen. Dersom det blir nødvendig å avbryte fristen ved søksmål, vil søksmålet kunne stanses etter tvisteloven § 16-18 i påvente av en avgjørelse i forvaltningssaken».
Anførselen om EMK artikkel 6 får like lite medvind i Høyesterett som den fikk i lagmannsretten. Førstvoterende viser relativt kort til at den anførte EMD-avgjørelsen fra 2021, etter rettens syn, har lite overføringsverdig.
– Ukjent for mange
Rettsformann i saken var Hilde Indreberg, men nest eldste dommer var Knut H. Kallerud. Han blir pensjonist om ikke så mange uker, og benytter oppløpssiden til å rive av en dissens i statens disfavør. Kallerud skriver:
«Rent generelt peker jeg på at det er vanskelig å akseptere at en part i en forvaltningssak som mener han har fått et ugyldig vedtak mot seg, skal risikere at hans erstatningskrav foreldes mens den påstått ansvarlige – forvaltningen – fortsatt behandler hans sak. (...) I saken her tok altså klagebehandlingen om lag to og et halvt år. Med noen ytterligere måneders saksbehandlingstid ville foreldelsesfristen vært ute før klagerne fikk vite at klageinstansen var enig med dem i at førsteinstansens vedtak var ugyldig. Jeg synes det er vanskelig å kreve at klagerne i en slik situasjon skal måtte be om utsatt foreldelsesfrist for å unngå rettstap.»
– Klientene er selvfølgelig skuffet. De er enig i mindretallets betraktninger, siden de ikke visste om de hadde noe krav på erstatning før forvaltningsklagen deres nådde frem.
Det sier Henning Rosenlund Wahlen, som har representert saksøkerne.
– Fra et advokatperspektiv innebærer avgjørelsen at alle som bistår klienter i pågående forvaltningsklager, må passe på at foreldelsesfristen for et potensielt erstatningskrav ikke løper ut samtidig som klagesaken pågår. Dette er nok noe som er ukjent for mange advokater, sier Wahlen.
Staten var representert av Regjeringsadvokaten, ved Håkon Christian Nyhus.
– Skattedirektoratet er fornøyd med dommen og med de avklaringene Høyesterett gir. Det er nå slått fast at krav mot staten foreldes etter de samme prinsippene som gjelder andre typer erstatningskrav. Dommen gir også noen nyttige føringer for fremtidige saker, blant annet om hva som skal til for at foreldelsesfristen begynner å løpe, sier Nyhus.
Dommen finner du her.
.jpg.jpeg?quality=85)
.JPG.jpeg?quality=85)
