Han ligner på krigshelten Gunnar Sønsteby, der han går med sykkelen sin. Senete never. Kort kakifarget jakke med snitt á la Milorg. Sven Ole Fagernæs (74) er statens mann. Sysselmann på Svalbard, departementsråd i justis, dommer, men mest regjeringsadvokat. Han kom dit i 1976 og ble mer eller mindre værende til holdbarhetsdatoen utgikk ved fylte 70 i 2015.

I 20 av årene var han øverste sjef, og dermed statens ivrigste forsvarer. Men hva nå?

– Tror du virkelig jeg er i stand til å fornye meg?

Sven Ole har vært portrettert flere ganger enn Google vil innrømme. Vi må snakke om noe annet, har jeg sagt. Noe annet enn grådige advokatsalær, vestlandsfjorder og kjærlighet til Svalbard. 

Annonse

Vi søker 15 nye kolleger

«Kontorfellesskapet»

Hoften krangler opp trappene. Den gjør det i morgentimene, sier han. Men heldigvis er det ikke basket før i ettermiddag.

Sven Ole Fagernes
Fagernes sykler til kontoret i Oslo sentrum.

Bak frostet glass i fjerde, midt i Oslo, med navn som skapt for Max Manus og Stieg Larsson, ligger «Kov5». Også kalt «Kontorfellesskapet». Her holder en eksklusiv samling tidligere toppledere hus på karrierens høst. Harald Norvik, Egil Myklebust, Fredrik Baksaas, Birger Magnus, Hanne Refsholt og Inge K. Hansen, blant andre. Til sammen har de styrt Statoil, Hydro, Telenor, Schibsted og Aker Kværner. Blant annet. Og altså Regjeringsadvokaten.

Sven Ole kom hit da staten kastet ham ut.

– Kaffe?

Han går til kjøkkenet der en espressomaskin i børstet aluminium speiler seg i sola. Og mens cremaen sildrer i koppene forteller han om den seneste ferieturen til Vietnam.

– Så flyskrekken har gått over?

– Det var før.

På tokt gjennom Norge på statens vegne svettet han i hendene. Vinterstormer over Lofoten, sidelengs i Twin Ottere mellom fjellsidene. Men som sysselmann fløy han skrekken av seg, og nå har den gått over til skam. 

– Jeg flyr for mye. Ferieturer. Vietnam, Frankrike. Og det er jo et paradoks å fly til Svalbard for å holde foredrag om klima. Hvis alle reiste som meg, ville miljøet gått nedenom og hjem. Nå skal jeg fly mindre.

– Det kunne forresten vært interessant om vi fikk hver vår klimakvote – for å se hva som egentlig betyr mest for oss. Jeg ville nok unnet meg en flytur mot å bruke enda mindre bil, og ha det enda kaldere hjemme. 

– Hvor kaldt har dere det egentlig hjemme?

– Greit, vi har det ikke såå kaldt. Tidligere hadde vi det kaldt, men nå bor vi i leilighet.

– Hvor kaldt?

jPskQSFI6T4
Sven Ole Fagernæs og Anders Ryssdal under plenumsbehandlingen av tomtefestesaken i 2007 (Foto: Scanpix)

– Kanskje 19 grader. Jeg skal ikke skryte, men jeg er i hvert fall villig til å ha det kaldt, hvis jeg kunne få én flytur i året – til den årlige basketballturen til syden.

Mer om basketlaget senere. 

Forfengelig og fullbooket

– Balansen mellom pensjonistlivet og det forfengelige er vanskelig å finne. Jeg vil jo stadig regnes med, føle at jeg bidrar med noe til samfunnet. Samtidig vil jeg være pensjonist og ha frihet, være med barnebarna som kommer hjem til oss flere ganger i uken.

Trekk pusten. Listen over alt pensjonisten fyller dagene i Kontorfellesskapet med er lang. For i tillegg til ledelseskurs og egen advokatpraksis, har han blitt regjeringens yndling til komitéer og utvalg. Bare siden 2015 har han revidert kunnskapssektoren, vurdert helseforetaksmodellen og pasientskadeordningen, kommet med forslag til ny statistikklov, ny forvaltningslov, og ny beredskapshjemmel for krisetider. Og nå leder han altså ekspertgruppen som skal vurdere organisering av luftambulansen – en problemstilling som neppe kan besvares raskt nok. 

– Vi skal vurdere om tjenesten bør overtas av det offentlige, ideelle organisasjoner eller om anbudsprosessen kan forbedres. Nå snakker vi med alle som kan bidra med noe. Har vært i Tromsø og Bodø, og skal snart til Kirkenes. Det er mange som har sterke oppfatninger om dette.

Han gestikulerer med sprikende fingre når han snakker. Drar hånden gjennom sveisen uten å speile seg. Konklusjonene om luftambulansen skal leveres senest i desember 2020. Det gjenstår å se om regjeringen har tid til å vente så lenge. I tillegg er Sven Ole nestleder i Gjenopptakelseskommisjonen – organet han selv i sin tid både deltok i lovarbeidet til og prosederte i Høyesterett for.

Og her skal det nevnes at undertegnede selv også holder til – som juridisk utreder. En inhabil portrettør her altså, men med litt innsideinformasjon som kanskje kan komme til nytte.

Annonse

Vi søker jurist med noko erfaring og interesse for finansmarknaden, IKT og betalingstjenester

I tog for GRUNK

– Hva synes samboeren din om all jobbingen?

– Hun er veldig opptatt av at jeg skal ha et kontor. Vi har litt forskjellig energinivå, så det sliter på henne når jeg er hjemme. Alt jeg vil gjøre og finne på og sånn. Derfor er hun veldig glad for å få fri. Men samtidig mener hun nok at jeg påtar meg for mye – at jeg skulle vært hjemme noe mer enn jeg faktisk er. 

Samboeren Sven Ole sliter på, er eks-høyesterettsdommer Kirsti Coward. «To statsmakter som deler seng», skrev VG en gang. Sven Ole kapret henne allerede på jussen. Hun var hans sensor.

– Dere har begge jobbet med formaliteter hele livet, så hvorfor har dere ikke formalisert forholdet ved å gifte dere?

– Det er jo forholdet mellom oss som er viktig, ikke et stempel i papirene. Dessuten møttes vi i en tid da jeg var radikal. Eller... Jeg prøvde i hvert fall å være radikal – for å fange henne. Gikk i demonstrasjonstog jeg egentlig ikke kunne stå inne for – bare for å gjøre inntrykk.

– Hvilke demonstrasjonstog?

– Jeg erindrer parolen «anerkjenn GRUNK nå!». 

Han drar noen grimaser. GRUNK var den kommunistiske, Røde Khmer-assosierte eksilregjeringen under borgerkrigen i Kambodsja på 70-tallet.

– Jeg husker det var litt tungt å gå i det toget, men hva er man ikke i stand til for kjærligheten?

Separasjonsangst

Gjennom alle årene som leder for regjeringsadvokaten har han oppdratt en stor del av de som i dag er landets elitejurister. Men der de fleste benyttet regjeringsadvokaten som et springbrett, ble Sven Ole værende. 

– Fikk du ingen annen jobb?

ceRSGO02qgg
Oslo tingrett 1997: 30 hvalfangere krever erstatning som følge av at staten stanset hvalfangsten i 1986. Regjeringsadvokat Fagernæs har dokumentene i koffert (Foto: Scanpix)

– Jeg trives alltid der jeg er, og derfor har det vært vanskelig å gjøre nye ting. Husker for eksempel at jeg var ulykkelig da skolen tok slutt, og da jeg dimmet fra militæret. Hvis jeg hadde sonet på Ullersmo, ville jeg antakelig ha blitt lei meg den dagen jeg skulle løslates også. Men regjeringsadvokat er faktisk en av de morsomste juristjobbene man kan ha, i tillegg til Sysselmann da. 

Knippet toppjurister med rulleblad fra regjeringsadvokaten, er stort. En snau tredel av de sittende høyesterettsdommerne, for eksempel. Og sivilombudsmannen. Både den forrige, den avtroppende og den kommende. 

– Er det betenkelig at så mange i sentrale posisjoner har bakgrunn som forsvarere av staten?

– Ja, man kan stille det spørsmålet, men de fleste blir jo private advokater og ligger i sak mot staten. De beste motpartene er de som har vært i staten selv. Men så har du disse i dommerstillingene, som Høyesterett... Jeg tror likevel det er mer dominerende hvilket verdisyn man har, for eksempel på klima, innvandring og lignende, enn hvilke steder man har jobbet tidligere.

– Menneskerettigheter er verdispørsmål. Og regjeringsadvokatens rolle er ofte å argumentere mot at menneskerettighetene kommer til anvendelse. Er det ikke bekymringsverdig hvis de tar med seg dette verdisynet inn i dømmende posisjoner?

– Menneskerettighetene er noe av det største som har skjedd i etterkrigstiden. Spørsmålet er bare hvor langt de skal strekkes. Strekkes de for langt, går det utover andre interesser. Det er balansen man skal finne. Og med kraften som ligger i begrepet er det nødvendig med motstemmer. Når det gjelder den dømmende virksomheten, er det viktig at vi har en bred rekruttering som favner ulike interesser og syn.

Annonse

Er du en fremoverlent jurist med interesse for digitalisering og hjerte for fisk og fiskerinæringen?

Beinet på skranken

De fleste advokater har sine røverhistorier fra rettssalen. Sven Ole er intet unntak. Den beste historien er kanskje fra da han gikk i Høyesterett i plenum med avrevet akillessene, og måtte prosedere sittende med beinet på skranken.

– For at dommerne skulle se meg måtte jeg bruke det som Kongen har i Høyesterett – et podium som er lagd for at ikke Kongen skal sitte lavere enn justitiarius. Og på dette podiet satt altså jeg og prosederte, langt tilbakelent med beinet på skranken.

– Jeg følte at jeg mistet all kraft i prosedyren, og har vært redd for at staten tapte saken på grunn av det.

Basketlaget

– Dette er veldig viktig for meg. Jeg har holdt korte prosedyrer for å rekke hjem til basketen.

Hver fredag klokken 15 forlater Sven Ole «Kontorfellesskapet» og går til regjeringsbygget. Der pumper han jern mens han venter på at laget skal samles klokken 16, presis.

fra flyskrekk til flyskam
Flyskrekken er blitt til flyskam med årene.

Gjengen oppsto i studiedagene på juridisk fakultet og har spilt i over 50 år. En del har falt fra, og en del yngre har kommet til. En del har velrennomerte navn og stillinger, andre ikke.

– Vi spiller i én time, så går vi på Theatercafeen og drikker én øl.

Han legger et insisterende trykk på én. Tro det den som vil.

– Vi spiller etter et sinnrikt system som gjør det mulig å kåre individuelle vinnere. I år var jeg stolt som en hane da mitt barnebarn, Einar på 12, vant serien.

– Hva skal til for å bli med på laget?

– Man må kjenne noen der veldig godt, og det må skje i en periode hvor vi har vanskelig for å stille lag. I vår alder faller det jo fra en del på grunn av helse.

Annonse

Seksjonsledere

Skam og spøkelser

– Treningstøy – det aner meg at du ikke bruker særlig mange penger på denslags?

Der Sven Oles antrekk ellers er upåklagelig, oser gymtøyet hans av tretti år gammel kjøpestopp. Så utvasket og falmet er joggedressen at selv Fretex ville ha blitt fornærmet.
Han smiler og drar hånden gjennom håret.

– Nei, jeg bruker veldig lite penger på det. Går i gamle ting, helt bevisst. 

Han drar noen floskler om gamle vaner og miljøhensyn, men det viser seg snart at sannheten ligger begravd i barndommen.

– I tysktimene på skolen leste vi et stykke av Remarque som het «Karl, das Schausseegespenst (landeveisspøkelset). Det handlet om en gammel rusten kassebil med en fantastisk motor i, som kjørte fra sportsbilene på motorveien.

– Er det slik du ser på deg selv? Som et spøkelse?

– Jeg får en slags glede av det. Hjemme går jeg i en fleecebukse som barnebarna gjør narr av. De synes det er kjempepinlig hvis jeg går ut og viser meg i den. Antrekket mitt er sånn, at noen skammer seg over å være i nærheten av meg.

– Jeg har blitt en person som vil at alt skal være som det har vært, og repeterer nå de tingene jeg er glad i. Som barn ønsker man rutine og gjentakelse. I midtlivet vil man ha fornyelse. Men når man blir eldre kommer gjentakelsen tilbake.

Inn for landing

– For et par år siden sa du til Advokatbladet at du var redd for å bli glemt. Er du fortsatt redd?

– Jeg er nok mindre redd for å bli glemt nå. Jeg innser mer enn tidligere at jeg har blitt eldre. Så lenge jeg anså meg for litt ung og lovende – og det var lenge – var det verre ikke å bli spurt om ting. Nå har jeg innsett at jeg må begynne å gå inn for landing etter hvert.

Hoften har omsider løsnet og klokken tikker mot basket og fredagspils. Men før den tid venter luftambulansen.